Den britiske tenor- og sopransaksofonisten Denys Baptiste, blir regnet som en av de store jazzmusikerne i Brexit-land. På platen «The Late Trane» har han tatt for seg 10 Coltrane-komposisjoner fra perioden 1963-1967, i en form som ikke er i nærheten av å være kopier, men tolket på hans egen måte, sammen med pianisten og keyboardisten Nikki Yeoh, bassistene Gary Crosby og Neil Charles og trommeslageren Rod Youngs.
Baptiste er født av karibiske foreldre, og på samme måte som Coltrane trakk inn den kirkelige musikk inn i sin jazz, med inspirasjon fra foreldregenerasjonen, har Baptiste tatt med seg inspirasjon fra sine foreldre og deres karibiske bakgrunn inn i sin tolkning av Coltranes musikk.
Men for oss som har denne perioden med Coltrane nesten som en rettesnor på hva som er dårlig og god jazzmusikk, synes vi kanskje at Baptiste gaper fryktelig høyt når han begir seg ut på Coltranes landevei.
Det starter med «Dusk Dawn» fra albumet «Kulu Sé Mama» innspilt i 1965 og ute på markedet i 1967, og skepsisen er til å ta og føle på her jeg sitter. Her hadde Coltrane alliert seg med hele stjernelaget med Pharoah Sanders, McCoy Tyner, Jimmy Garrison og Elvin Jones, ett lag det er umulig å komme i9 nærheten av for etterkommerne. Men jeg synes Baptiste og hans venner gjør et godt forsøk. Og hvis man klarer å fjerne Coltranes versjon fra harddisket i en av hjernehalvdelene, så fungerer det helt ok.
Deretter får vi «Living Space», åpningssporet på «Living Space» fra 16. juni 1965. På originalen får vi låta med Coltranes legendariske kvartett, og den stille starten på Baptistes versjon gjør at man sitter ytterst på stolen og gleder seg. Og når tenorsaksofonen kommer inn med det enkle temaet, smiler vi fornøyd. Det er ikke «far sjøl», men det er heller ikke så langt unna. Bandet følger originalen til en viss grad, og særlig liker jeg Nikki Yeohs pianospill, som har mye McCoy Tyner i seg, og innimellom synes jeg Baptiste nesten når Coltrane til knehøyde. Jeg registrerer også fint og energisk trommespill fra Rod Youngs.
Og slik fortsetter det. Vi får «Ascent» fra «Sun Ship» (1965), hvor saksofonen går gjennom en eller annen synth-funksjon og gir et temmelig annerledes og mer moderne lydbilde, «Peace On Earth», åpningssporet på «Infinity» (1965-66), en nydelig ballade, som ligger relativt tett på originalen her, «Transition», som er tittelsporet på «Transition» fra 1965, og som var en slags overgang fra «A Love Supreme» til de mer eksperimentelle platene til Coltrane. Dette er en ballade, som, i likhet med mange av de andre låtene som er med her, har mye religiøsitet i seg, og Baptiste har klart å få mye av den helt spesielle stemningen fra Coltranes original inn i sin tolkning.
Deretter følger «Neptune», som er en originalkomposisjon av Baptiste, og som kan tolkes som en moderne hyllest til Coltrane. Her er Neil Charles framme med elbassen, noe som gjør at forholdet til Coltrane kjølner litt av under lyttingen, og jeg forstår ikke hvorfor man ikke bruker akustisk bass her. Kanskje det er for å skille Coltrane-stoffet fra Baptistes egne komposisjoner? Låta er i alle fall en fri reise inn i Coltranes verden av inspirasjon, og Baptiste leverer en fin låt, sammen med gjesten Steve Williamson på tenorsaksofon. Deretter følger «Vigil», avslutningssporet på «Transition», som ikke var med på originautgivelsen fra 1965, men som kom med på gjenutgivelsen på CD i 1993, som starter med en fin trommeintro, før bassen kommer smygende, før både Baptiste og Williamson er på plass, som yngre utgaver av Coltrane og Phaoah Sanders (?). Og selv om trommespillet ligger et godt stykke fra Elvin Jones enorme energiutladninger, så fungerer det helt ok.
Så er vi over i «Astral Trane», en ballade som også Baptiste står ansvarlig for, som er en fin hyllest til «mesteren», før de går inn for landing med «After The Rain», en perle fra «Impressions» (1963) og «Dear Lord», også fra «Transition» (1965). En utrolig fin låt, som mer enn gjerne kan spilles i min begravelse. En låt som kan minne litt om en del ting den sør-afrikanske pianisten Dollar Brand gjorde på plater på Enja, på 70- og 80-tallet.
Dette er blitt en fin hyllest til John Coltrane fra en av Brexit-lands største jazzprofiler. Hans tolkninger er gjort med respekt og engasjement, og hele «holdet» gjør en fremragende jobb. Spesielt synes jeg pianist Nikki Yeoh bør få en blomst i knapphullet for innsatsen som en kvinnelig, britisk McCoy Tyner. Men hun har også sin egen personlighet, som kommer godt fram i hennes lyriske spill i «After The Rain». Men om «Coltrane-nerd» og kollega Johan Hauknes liker denne innspillingen er jeg slett ikke sikker på!
Jan Granlie
Denys Baptiste (ss, ts), Nikki Yeoh (p, keys), Gary Crosby (b), Neil Charles (b), Rod Youngs (dr, perc)
