Deon er navnet på femmannsbandet til den nederlandske bassisten Dion Nijland, som også har skrevet alle komposisjonene til albumet Soft Steel.
I bandet har han med trompeteren Ruben Drenth, klarinettisten Steven Kamperman, saksofonisten Ad Cohen og trommeslageren Mees Siderius – alle musikere som ikke tidligere har markert seg altfor sterkt i det heftige «holdet» av nederlandske, kreative musikere. Men det kan det raskt bli en forandring på etter denne utgivelsen.
Mange av våre følgere kjenner godt til den kreative galskapen som ofte følger med band fra Nederland. Og Deon er intet unntak, selv om de opererer med mer kontroll enn flere av de andre ensemblene vi stadig vekk skryter av.
Og her åpner de med den relativt sprelske «Karl May», som like godt kunne gått inn som en viktig ingrediens i et sirkus. Her er det ikke minst morsom musikk som serveres, på mange måter styrt av det kreative trommespillet til Siderius. Men i andresporet tar de det helt ned, og i «Bogerous» er det kapellmesteren selv som fører an i en fin ballade, hvor saksofon og klarinett legger seg fint på bass-spillet før de andre musikerne kommer inn. «Lost in the Woods» er en neobop-låt som kunne vært en oppdatering av noe som ble laget på 60-tallet, men med et helt særegent lydbilde med klarinetten som et viktig bidrag. Og Kampermans solo er kreativ og spennende, og som gjør swingjazzen kombinert med litt Mingus-bass til noe dagsaktuelt. Her bidrar også Drenth med en typisk energisk 60-tallssolo som fungerer fint inn i dette landskapet, før vi får «Silent Steal» hvor de igjen tar det ned, men det er som vi bare sitter og venter på at det hele skal eksplodere, men kapellmesteren holder det hele nede. Og det hele utvikler seg til en fin låt som swinger fint og kontrollert, selv om vi nesten kan høre at musikerne gjerne vil «kline til».
«Deun» er en mørkere sak, men som jeg forestiller meg kunne vært brukt i en barneforestilling eller sprelsk dans. For dette er moro. Musikken humper av gårde mellom blåserne, mens bassen og trommene veileder de rundt i den musikalske verden hvor musikken skal svinge. Tøft! Her tas det hele også ned etter hvert og vi får en fremragende klarinettsolo av Kamperman, før vi får «On the Contrary», som kanskje er den frieste låten på platen. Denne kunne også vært brukt på sirkus, for etter hvert utvikler den seg til en herlig sak hvor alle går mot samme mål, men med forskjellige retninger, omtrent som å følge et orienteringsløp på fjernsynet. Men alle kommer fram samtidig, og det svinger storveis på vei mot målet. Litt Anthony Braxton-aktig over det, kanskje? Og grådig spennende.
«Slagkracht» åpner med Nijlands bass og Siderius på vibrafon, hvor de inviterer de andre inn i et sprelsk landskap, men akkurat i det de andre musikerne oppdager det, tar de det helt ned, med fint trompetspill over de andre musikerne. Og med bruk av vibrafon som et viktig instrument, blir lydbildet et helt annet, og når vibrafonen overtar styringen, utvikler låten seg i en ny og fin retning, hvor saksofonisten Ad Colen får boltre seg. Og helle veien skifter temperatur og landskap. «Wiegelied» er nok en ballade, hvor trompeten til Drenth får føre an i den saktegående dansen. Og bak ligger trommene og en Mingus-aktig bass som støtte, før de andre kommer inn og fargelegger lerretet på alle beste måte. Og når solistrollen overtas av Kamperman, får vi en aldeles nydelig klarinettsolo, som kan minne en del om Don Byron på hans første plater (som vi virkelig elsket da de kom), og med resten av bandet i bakgrunnen blir dette strålende. Så slaår de seg opp i en slags swing- eller bop-stil mot slutten, hvor de bygger opp mot en herlig avslutning, hvor også Colen får bidra ned strålende spill. «Riddum» er neste, og er en låt som kunne vært gjort Charlie Mingus eller noen av hans disipler. Deilig swing blandet sammen med mer frittgående, kollektiv improvisasjon, før vi er over i «Shivu», hvor Nijland tar styringen fra start med utmerket bass-spill, før han inviterer de andre inn i en låt som kunne gått rett inn i 60-tallet, men med litt arabiske innslag, noe som gjør låten svært godt. Og her er vi igjen inne i sirkus eller i en stumfilm, som blir kommentert av bandet. Og når blåserne kommer inn, en etter en, føles det nesten som å være på et marked i en indisk by, hvor slangetemmerne slåss om publikums oppmerksomhet.
Så følger tittelsporet, «Soft Steel», en morsom sak med strykebass og et sirkus-aktig ensemblespill, før de avslutter med «Takis», en låt som følger tittelsporet som en naturlig forlengelse. Her er det nesten «Four Brothers» i oppdatert utgave, og en utsøkt kreativitet, både i selve låten og i soliene. Hør bare på Colens trompetsolo, som burde tatt han og bandet direkte inn i sirkusmanesjen. Og når Kamperman kommer inn er det bare å gi seg over. Strålende!
Jeg ser nesten for meg at dette bandet spiller til en stumfilm med Buster Keaton eller noe. For gjennomgående er musikken varierende, morsom og sprelsk, som en typisk stumfilm. Og jeg har alltid ment av musikerne skal fortelle meg en historie i musikken sin. Og på denne innspillingen får vi så mange historier at vi nesten blir litt «huggærne» i de små hjernene våre. Og hele veien er dette grådig tøff og kreativ musikk som ville passet på enhver jazzfestivalscene i verden.
En stor og gledelig overraskelse som plutselig gjorde den regntunge sommerkvelden adskillig hyggeligere.
Jan Granlie
Dion Nijland (double bass), Ruben Drenth (trumpet), Steven Kamperman (clarinets), Ad Cohen (saxophones), Mees Siderius (drums, vibraphone)
