Der Moment er en trio som holder til i Tyskland, og som er typiske eksponenter for den nyere, tyske jazzen, som man gjerne hører i Berlin eller Köln. Trombonisten Gerhard Gschlößl kommer fra Mainburg i sødre Bayern. Han studerte trombone og komposisjon i Würzburg, og var en del av det fransk/tyske jazzensemblet trombonist Albert Mangelsdorff hadde, hvor man særlig eksperimenterte med elektroniske lydeffekter. Han studerte i New York med Ray Anderson og Conrad Herwig, men har bodd i Berlin siden 2004, hvor han har spilt med, så godt som, alle de yngre musikerne i byen.
Etter ti år som aktiv trommeslager, gikk Johannes Fink over til å spille piano og gitar. Men det var nok ikke godt nok for den tyske musikeren, så nå er han hovedsakelig å høre som bassist og cellist (5-strengs). Han har bodd og virket som jazzmusiker i Berlin siden 1995, hvor han har spilt med band som Rolf Kühn Unit, Potsa Lotsa XL, Aki Takase Japanic, som jeg hørte han med i fjor under Tampere Jazz Happening, og, Der Moment. Han har også spilt med Lee Konitz, Alexander von Schlippenbach, Tim Berne, Kurt Rosenwinkel, Michael Wollny, Till Brönner, Rolf og Joachim Kühn, Conny Bauer, Ack van Rooyen, John Schröder, Rudi Mahall, Thomas Stanko, Heinz Sauer, Daniel Erdmann, Louis Sclavis , Gebhard Ullmann, Aki Takase, Silke Eberhart, Greg Cohen og mange flere.
Trommeslageren Matthias Rosenbauer kommer fra Neuendettelsau og er i likhet med Gschlößl utdannet fra Würzburg. Etter studiene jobbet han han som freelance teatermusiker og spilte med blant andre Rudi Mahall, Frank Möbus og Martin Schrack. Han arbeidet også med Gschlößl i duo, som ble utvidet til trio med Fink, og Der Moment var en realitet. Han har ved siden av å være aktiv musiker, vært lektor ved Nürnberg Musikuniversitet siden 1998.
Nå møter vi de tre i 11 komposisjoner hvor komponeringen er relativt jevnt fordelt mellom de tre. Og de starter med den litt sirkusaktige «Entscheide Dich» skrevet av Rosenbauer. Dette er en typisk trombonelåt, hvor Gschlößl får vist at han har det meste av teknikk inne. Og når man vet at han har studert hos Ray Anderson, blir det lett å sammenligne de to. Fink legger en fin cellogang i bakgrunn, som kunne vært spilt på bass, men hvor tonene er altfor lyse til det. Og Rosenbauer «leker» seg lett og luftig bakerst.
Tittelsporet «La Grande Perfettione», er skrevet av Fink, og den kan gjerne høres litt italiensk ut, men jeg føler de tre spiller adskillig mer kreativt enn de fleste musikerne fra Italia. Fink har en fin og funky slapphand-solo på celloen som er original og som drar låten framover. Men det er Gschlößl som blir den førende solisten, selv om jeg synes de tre fungerer svært godt sammen i denne «sprelske» låta.
«Langsame Ballade», er en smukk ballade, hvor de beviser at trioen også fungerer fint i roligere tempo. Fint, og ikke på langt med like energisk trombonespill, men det er bare med på å gjøre platen mer spennende og variert. Det høres ikke hele tiden ut som Rosenbauer vil være med på den smekre låta, så han legger inn noen kreative elementer på trommene som er med på å holde oss på tå hev. Dette er en låt som er skrevet av Fink, og det er mye både Schlippenbach og Takase i det de serverer her. Og når man skal gjøre en smektende ballade, så liker jeg godt at de gjør noe mer ut av det, enn å spille den slik alle forventer. Tøft!
Fink har også skrevet «Ammoniaphone», som også holder det hele temmelig nede. Vi får fint trombonespill av Gschlößl, som er variert og fint, og langt fra den «råblåsingen» vi ofte får fra Ray Anderson. Det er tydelig at han har teknikken inne, og vet å bruke den når det trengs.
«Alter Kreis» er skrevet av Rosenbauer, og føyer seg godt inn sammen med de andre låtene. Her får vi fint cellospill fra Fink, som er med på å gjøre låten til en liten perle.
Så fortsetter de med Gschlößls «Ciao Giovanni» (som jeg tar rett til meg, siden mitt italienske «nick name» er Giovanni Granelli), en låt hvor Fink og Gschlößl spiller unisont i starten, i et nesten Charlie Parker-aktig landskap, som minner ikke så lite om samarbeidet mellom Anthony Braxton og George Lewis for en del år siden på platen «Elements Of Surprise» på Moers Music fra 1978, hvor de blant annet gjør en vanvittig tøff versjon av Parkers «Ornitologhy». Vi får også en fin, og ikke altfor lang, trommesolo fra Rosenbauer, som fullender låta.
Deretter får vi Gschlößls «Television World», som følger i samme spor som de forannevnte, med strålende spill over hele linja, Rosenbauers «Rosendixie», som er en original, mem allikevel en «dixie»-låt, med morsomt trombonespill, før vi får Finks «Sorento» og Gschlößls «Main Borough», før de avslutter dette settet i Kulturbahnhof Kalchreuth i desember 2018 med Finks korte, og nærmest fanfarelignende «Sina und Pina», som kan minne om den gamle marsjen «Anchors Aweigh», som man selv spilte i skolekorps for 100 år siden, men med adskillig bedre trombonespill her.
Dette er blitt en veldig spennende plate i arven etter Charlie Parker og en del av den jazzen som kom en god del år etter han. Samtidig som det gjøres på en strålende og moderne måte. Alle tre musikerne fungerer perfekt i denne triosammenhengen, og sammensetningen trombone, cello og trommer viser seg å fungere perfekt!
Jan Granlie
Gerhard Gschlößl (tb), Johannes Fink (c), Matthias Rosenbauer (dr)
