På skive

DEREK BAILEY / MOTOTERU TAKAGI

«Live at Far Out, Atsugi 1987»
NOBUSINESS, NBCD 132

For den som mener at musikk fremført på gitar kun skal inneholde tre blues-akkorder, er muligens ikke denne duoplaten akkurat et «must». Men hvis du er opptatt av relativt utagerende gitarprogresjoner sammen med heftig sopransaksofon-utfoldelse, og en kommunikasjon mellom to instrumenter, som går utenom de oppgåtte «skispor», bør dette samarbeidet være noe for deg.

Gitaristen Derek Bailey ble født den 29. januar 1930 og forlot denne verden den 25. desember 2005, og var utvilsomt en stilskaper på gitar. Han kom fra Sheffield, og i 1966 møtte han andre musikere som hadde noen av de samme musikalske ideer som han selv, på trommeslageren John Stevens’ klubb, The Little Theatre Club. Her kom han i kontakt med Evan Parker, Kenny Wheeler og Dave Holland, og sammen startet de Spontaneous Music Ensemble, som skulle få stor betydning for den «frittgående» musikken, spesielt i England. Senere samarbeidet han med musikee som Han Bennink, Misha Mengelberg, Steve Beresford, Anthony Braxton, Eugene Chadbourne, Jonny Dyani, Fred Frith, Tristan Honsinger, Henry Kaiser, Steve Lacy, Wadada Leo Smith og John Zorn, for å nevne noen få. Han gjorde en rekke plater i eget navn, samt at han samarbeidet med de fleste av Europas ledende musikere innenfor det fritt improviserte.

Den japanske saksofonisten Mototeru Tagagi ble født i Osaka den 28. desember 1941, og døde i desember 2002. Han var kjent for å spille i en markant og kraftfull fri stil, og spilte med mange av de viktigste japanske «frittgående» grupper og musikere på 70-tallet. Han bodde ett år i Frankrike, hvor han forsøkte å tjene til livets opphold som kompromissløs musiker, men vendte etter ett år tilbake til hjemlandet.

I 1987 var det duket for duokonsert med de to på Far Out i Atsugi i Japan. Og på dette opptaket får vi fire «strekk» som har fått titlene «Duo I-IV», alle fire med musikk skapt der og du, og uten ett eneste «riff», slik mange vil ha det når det er snakk om musikalske sammensetninger med gitar i bandet.

Derek Bailey var mesteparten av sitt liv, totalt uinteressert i å spille «streit» jazzmusikk, og i en duosammenheng med den like kompromissløse Tagaki, får vi musikk de aldri, hverken før eller senere, gjorde helt likt. I denne formen for musikalsk utfoldelse er lyttingen musikerne imellom svært viktig. Og her møter vi to som må være i besittelse av noen av verdens største ører. For det er kommunikasjonen mellom de to som er det mest fascinerende med det vi får høre. Det virker som om det er Bailey som, på mange måter, fører an i de frie improvisasjonene, og hele veien inviterer han inn Takagi på en spennende måte. Og i de partiene hvor han selv «fører ordet», får vi assosiasjoner, i små partier, til musikk fra store deler av verden, men som kombineres og utvikles slik nesten bare Bailey var i stand til.

Dette er blitt en ytterst spennende innspilling, hvor to utmerkede musikere med egne og originale ideer møttes for å spille med hverandre, uten tanke på å glede andre enn seg selv og, kanskje, det fremmøtte publikum.

Fritt, freidig og veldig spennende!

Jan Granlie

Derek Bailey (g), Mototeru Takigi (ss)

Skriv et svar