Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

DIPACE / MASSARIA / GALLO / FARAÒ

«Collera City»
AUT RECORDS, AUT061

Ifølge platecoveret på denne italienske innspillingen, skal pianisten Cecil Taylor ha sagt «You practice so you can invent. Discipline? No. The joy of practicing leads you to the celebration of the creation». Og dette har tydeligvis vært et slags mantra for pianisten Alberto Dipace, gitaristen Andrea Massaria, bassisten Danilo Gallo og trommeslageren Ferdinando Faraò når de skulle gjøre platen «Collera City». Og såpass inspirerte av denne teksten har musikerne vært, at alle låtene, med unntak av sistesporet, «Thanks Cecil», har utdrag av denne teksten som tittel.

Platen ble innspilt den 6. april i 2018, dagen etter at Cecil Taylor forlot denne verden, og ifølge musikerne og plateselskapet, er platen og innholdet på den inspirert av hva musikerne har lært av Taylor. «It came as a spontaneous flow of ideas inspired by his music, as well as a tribute to his visionary genius». Som det står å lese i presseskrivet til platen. Alle fire musikerne har lenge vært påvirket og inspirert av Taylor og hans fritt improviserte musikk, fritt for åpenbare harmonier og musikk som er sterkt preget av spontanitet og mange ideer.

Med dette i bakhodet, var det spennende å putte platen i spilleren første gang. Vi får åtte frittgående «strekk» som åpner med Dipaces piano, som gjør oss svært interesserte i hva som kommer. Han åpner omtrent som var det starten på en italiensk krimfilm, og sammen med Faraòs løse cymbalspill setter dette en solid standard. Gallo kommer inn med sitt særpregede og dype bass-spill, før Massarias gitar kommer og løser det hele opp.

Og derfra og til de avslutter med «Thanks Cecil», er dette blitt en spennende og annerledes hyllest til Cecil Taylor. Gitarspillet er tilsatt en rekke effekter, og kan ofte høres ut som det er hentet fra en av Herbie Hancocks funk-plater, så i hans spill er det ikke så mye, rent lydmessig, som lar tankene gå til Cecil Taylor. Men det er med på å gjøre dette til en særegen og spesiell innspilling, og selv om gitarspillet er innhyllet i effekter, er det lett å høre at Massaria er en dyktig gitarist.

Men det er i låtene hvor de andre musikerne spiller «hovedrollen» at jeg synes dette låter beste. I andresporet, «So You Can Invent», setter Dipace en relativt heftig rytme i gang, som kan assosieres med Taylor. Og her bidrar gitaristen mer i bakgrunnen enn i åpningssporet. Derfor er det mer plass til de andre musikerne, og her synes jeg Faraòs nesten spastiske trommespill fungerer godt sammen med pianoet, mens Gallo ligger tilbakelent og avslappet i bakgrunnen.

«Discipline? No» er neste kollektive komposisjon ut. Dette er en ballade som egentlig mangler litt «hode og hale» etter min smak, men det skjer mye spennende av detaljer innimellom. Men å koble denne til Cecil Taylor er vanskelig. Her skjer det altfor mye akkordmessig til at man er i nærheten av Taylor, og den blir litt stillestående.

«The Joy Of Practicing», blir også litt stillestående, men mer i Taylors ånd. Særlig i det relativt manipulerte gitarspillet, mens «Leads You To» er en fin ballade, som er ettertenksom og neddempet med pianospill som kunne vært gjort av Paul Bley. Og i «The Celebration of» har Dipace flyttet over til el.pianoet, og sammen med gitaren går disse to fint sammen, men lett og lekent trommespill, mens «Creation», platas lengste spor (11:47), er nok en ettertenksom sak, hvor musikken svever over et litt for italiensk trommespill. Her føler jeg at det begynner å gå litt «på stumpene løs» i det kreative, for dette blir altfor stillestående etter min smak.

Så avslutter de med «Thanks Cecil», hvor de løser mer opp. Det starter med en pianorytme som trommeslageren henger seg på og utvikler, og her beviser Faraò at han er en svært spennende trommeslager. Og etter hvert synes jeg denne låten utvikler seg til å bli den mest spennende på platen.

Det starter friskt og fint, så beveger de seg litt for langt ned i kjelleren, og forblir der litt for lenge, før de mot slutten dukker opp igjen med fornyet lyst og glede, og avleverer en strålende låt. Og selv om den rent musikalsk befinner seg et godt stykke unna Cecil Taylor, så låter det inspirerende og fint, oig nesten litt innenfor det latinske, uten at man skal tolke det altfor bokstavelig.

Jeg føler at de fire, italienske musikerne har vært litt for preget av stundens alvor, og at Cecil Taylor gikk bort dagen før denne innspillingen ble gjort. Platen kan gjerne være en slags hyllest til Taylor, men jeg synes egentlig at musikken ikke er frittgående nok, og at musikerne ikke har turt å slippe seg nok løs til at hyllesten blir vellykket nok.

Jan Granlie

Alberto Dipace (p), Andrea Massaria (g, eff), Danilo Gallo (b, ukulele), Ferdinando Faraò (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.