Plateselskapet Not Two Records holder til i Krakow i Polen, og har gjennom flere år utgitt en rekke plater som befinner seg helt i toppen av den europeiske freejazzen. Og de spesialiserer seg ikke kun på polsk freejazz, en betegnelse på musikk som, i alle fall i en del kretser, er synonymt med uforståelig jazz, man helst ikke vil nærme seg. På listen over musikere som har utgitt musikk på Not Two Records finnes en rekke som i alle fall staben i salt peanuts* elsker, og i den rikholdige katalogen til selskapet finner vi de fleste som har hatt betydning for at freejazzen står der den står i Europa i dag.
Den 21. – 23. september 2018 inviterte selskapet til en tre dagers festival i Wlen, et lite sted på grensen mellom Polen og Tsekkia, hvor man samlet noen av selskapets musikere til en tre dagers happening i gamle, herskaplige omgivelser «in the middle of nowhere». Og ut fra disse dagene i «freejazzens himmel» er det kommet ut en treboks med fem liveCDer fra festivalen, som markerer plateselskapets viktige stilling i den nyere improviserte musikken, med jazz som fortegn.
Det åpner med fiolinisten Maya Homburger og bassisten Barry Guy i fire sekvenser, som starter med en egenkomponert hymne, før de gjør en del av H.I.F. Bibers «Mystery Sonata», Gyorgy Kurtágs «Hommage à J.S.B» og Barry Guys «Tales of Enchantment for violin and bass». Dette må være den absolutt perfekte åpning på en slik festival. Fritt improvisert i store deler, men med det klassiske som bakgrunn og instrumentering. Og innenfor denne formen for improvisert musikk, er det vel ingen som gjør det mer spennende enn ekteparet Homburger/Guy. Det er to musikere som har levd og spilt samme i mange år, og som kjenner hverandre ut og inn. De kommuniserer perfekt og bidrar på utmerket vis til å utfylle hverandre og gjøre den kollektive musikken enda mer spennende og levende.
Så er vi virkelig over i det «frittgående», med saksofonisten Peter Brötzmann, bassisten Barry Guy og trommeslageren Zlatko Kaucic. Og det som er litt ok med de fleste av «strekkene» vi får høre, er at de ikke har noen tittel. Her er det kun musikken som står i førersetet, så kan man, om man vil, lage sine egne titler på det som fremføres. I dette «strekket» legges det ingenting imellom. Brötzmann er den som fører «ordet» i hissig og deilig passiar med de to andre. Og selv om Guy forsøker seg med et innspill, blir han raskt «overkjørt» av Brötzmanns heftige argumentasjon, Mens Kaucic kommenterer begge to heftig i bakgrunnen. Men de blir enige til slutt, og de går hver til sitt som de beste venner. Dette er en fantastisk kollektiv improvisasjon fra tre musikere som virkelig behersker det fritt improviserte. Det er ikke kjedelig ett sekund, og det kreative er helt på høyden. Og når dette kommer som andre innslag i festival-boksen, lurer jeg litt på hvor dette egentlig skal ende, for det er utrolig mange spennende konstellasjoner som gjenstår.
Sist ut på den første CDen er et møte mellom den franske bassisten Joëlle Léandre, den amerikanske trombonisten Steve Swell og den spanske pianisten Agusti Fernández i en nesten halv time lang improvisasjon, hvor Swell tar «føringen» fra start, og vi får utrolig tøffeinnspill fra de to andre. Swell har de senere årene markert seg som en ytterst sterk trombonist, og sammen med bass-fenomenet Léandre og det ytterst spennende pianospillet til Fernández, blir dette nok et høydepunkt.
Den andre platen starter med et møte mellom den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, den polske saksofonisten Mikolaj Trzaska, den svenske tubaisten Per-Åke Holmlander og den polske gitaristen og bassisten Rafał Mazur. Her er det Trzaska som får åpne «festen» med et altsaksofonspill som passer som hånd i hanske i Gustafssons musikalske univers. Etter en relativt frisk åpning med altsaksofonen i sentrum, tas det hele ned, og vi venter bare på at Gustafsson som «kline til», slik vi kjenner han, men musikerne kommer i stedet nærmest «smygende» inn. Og «strekket» beveger seg som en slange i skogbunnen. Litt oppover og så ned igjen, og kommunikasjonen er perfekt. Holmlanders tuba tar et slags grep for å «vekke opp» Mazur og Gustafsson, og vi får et fint «strekk» hvor det er den gode, svenske tubaisten som setter «dagsorden». Men jeg blir sittende og lure på hvor Gustafssons energiutladninger blir av. Kanskje han rett og slett er litt beskjeden i sammenhengen, og vil ta det litt rolig i starten? For han kommer tilbake senere i løpet av de fem CDene. Men det er godt å høre et opptak hvor han ikke hele tiden skal være den som styrer «butikken», men heller legger seg litt bakpå og avventer hva de andre foretar seg.
Så er Peter Brötzmann tilbake. Denne gangen sammen med Trzaska, Holmlander og Fernandez, og vi får en deilig konversasjon mellom de to saksofonistene, over piano og tuba, med flotte innspill fra Holmlander og Fernández, og det hele blir lekende og fint.
Så er vi der vi skal være, med Gustafsson, Rafał Mazur og den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love. Og jeg føler meg nesten tilbake i «The Thing»-perioden. Og nå har «udyret fra Umeå» virkelig våknet. Han fører an på barytonsaksofon (?) over et typisk og hardtslående trommespill fra Nilssen-Love og et bass-spill helt i Håker Flaten-landskapet. Råtøft!
Dette har musikerne tydeligvis likt såpass godt at de like godt gjør to låter – en lang og en kort. Og for den som trodde vi aldri mer skulle få oppleve The Thing igjen, er det bare å «skru» seg inn på de to siste sporene på andreplaten i denne boksen, og plutselig er vi der igjen. Energisk, tøft og utfordrende med tre musikere som virkelig gir «jernet». Og Mazurs bass-spill er en helt grei erstatning for Håker Flaten, uten at han på noen som helst måte skal diskrediteres for jobben i The Thing. Og mot midten av den første låten avleverer Mazur en bass-solo det virkelig lukter svidd av. Og avstanden til celloen, som han startet sin musikalske karriere med, er omtrent så fjern som det er mulig å få den. Kanskje boksens tøffeste bidrag. Men de gir seg ikke der. Gustafsson har virkelig våknet, og er på plass med ytterst heftig barytonsaksofonspill, hvor han kommuniserer perfekt med Mazur.
Deres andre bidrag er en ytterst hissig og tøff sak, hvor de tre nok egentlig har mest lyst til å gå i baren, men avleverer et ytterst tøft punktum for deres triobidrag.
Den tredje platen er, mer eller mindre, viet den franske bassisten Joëlle Léandre, som i sju musikalske «strekk» samarbeider med flere av de andre tilstedeværende musikerne, pluss den amerikanske saksofonisten Ken Vandermark, som her bidrar for første gang.
Men det begynner med en bassduett mellom Léandre og kollega Barry Guy, hvor de tre kommuniserer, utfordrer hverandre og «samtaler» på utmerket måte. I starten er det nesten som en flirt mellom de to, men det høres ikke ut som det er gjensidig. For en av dem, jeg tror det er Guy, reagerer temmelig heftig på «tilnærmelsene» (hans bedre halvdel er tross alt til stede blant publikum). Men det utvikler seg til en flott bassduo, hvor de nærmest kniver om å være den som «fører an», og begge spiller med bue. De fortsetter i to «strekk» til, begge sammen med et løst og ledig trommespill fra Kaucic, før de får selskap av trombonist Steve Swell, i et «strekk» jeg vil si er typisk Léandre. Heftig, fritt og deilig!
I det fjerde «strekket» får de selskap av saksofonist Ken Vandermark, som kaster seg ut i det uten sikkerhetsnett, og viderefører spillet fra det tredje «strekket» på en utmerket måte. Vi får to låter med denne konstellasjonen, hvor den første strutter av energi og vitalitet, mens de tar det litt roligere i det andre. Og i det andre «strekket» er det de to «strykebassene» som fører an, mens Swell og Vandermark er med på å fullende to flotte spor.
Så får vi drøyt 12 minutter med Joëlle Léandre alene med bassen. Jeg har opplevd henne solo tidligere, og fremdeles sitter minnene om en strålende seanse i Frikyrkan i Dala-Floda under Hagenfesten for en del år siden spikret i hukommelsen. Og i dette «strekket» viser hun seg virkelig fram som den fremragende bassisten hun er. Hennes spill ligner nesten ingen andres, og hennes spill med bue er fantastisk. Her får vi elementer av glede, sorg, tristesse og energi samlet i en 12 minutters solo, som burde være på læreplanen til enhver bass-student. Mesterlig!
Som siste del på denne platen, får Léandre selskap av polske Trzaska på saksofon, og vi får en heftig sekvens hvor spesielt spillet til Trzaska imponerer.
På den fjerde platen får vi først fire sekvenser spilt av Maya Homburger, en hymne, en sekvens som tar utgangspunkt i Johan Sebastian Bachs «Grave from the a minor sonata», en komposisjon av Barry Guy, og «g Moll Adagio – Con Sordino» av Bach. Homburger er nok den av de musikerne som medvirket på festivalen som har den klassiske musikken mest inne. Og det er ytterst deilig å få et «avbrekk» fra det frittgående med hennes barytonfiolinspill. Nydelig! Og da er det bare sjarmerende at vi i Guys komposisjon, «Aglais» får litt hundeglam i bakgrunnen. Og hennes spill er hele veien strålende, kanskje med Bachs «g Moll Adagio – Con Sordino» som høydepunkt.
Så er det tid for en duo som har turnert mye sammen de senere årene rundt om i Europa. Saksofonisten Peter Brötzmann og trommeslageren Paal Nilssen-Love. Jeg husker jeg hørte de sammen som duo for mange år siden på Nya Perspektiv-festivalen i Västerås i Sverige, mot slutten av en temmelig omfattende turné for de to. Og den gangen var det ingenting som tydet på at de var lei av å spille sammen. Det var energi på høyoktan-nivå. Og når de her møtes igjen, er de tilbake der vi hørte dem i Västerås. Brötzmanns utrolige vitalitet i spillet over Nilssen-Loves energiske trommespill får nakkehåret til å reise seg hos lytterne, og selv om Brötzmanns spill her kan føres helt tilbake til hans «Die Like A Dog»-prosjekt fra begynnelsen av 90-tallet, er det like spenstig og kreativt. Og Nilssen-Love låter alltid fantastisk!
På den siste platen får vi først en duo mellom Mats Gustafsson og Ken Vandermark. Gustafsson på barytonsaksofon og Vandermark på klarinett. Den er en fin «samtale» mellom to gode venner som kjenner hverandre godt fra før, og som har mye å snakke om. Kreativt og fint spill fra begge parter, og med to musikere som vet hvor de har hverandre. Deretter får de to selskap av trombonist Steve Swell og tubaist Per-Åke Holmlander, hvor den «gode samtalen» får selskap, og da utvikler det seg til adskillig heftigere diskusjoner, ikke minst på grunn av Swells energiske trombonespill, mens Holmlander er den sindige svensken som «lurer» i bakgrunnen. Heftig!
Det går mot slutten av festivalen, og vi skulle tro at både den ene og den andre av musikerne begynte å bli slitne. I så fall dreier det seg ikke om pianisten Agusti Fernández, trommeslager Zlatko Kaucic, eller bassistene Barry Guy og Rafał Mazur. For de serverer en lang og litt underfundig improvisasjon helt mot slutten, hvor vi spesielt legger merke til Fernández strålende pianospill i Cecil Taylor-tradisjonen.
Men det er ikke helt slutt enda. Til slutt får vi Not Two But Twenty Orchestra, hvor det høres ut som alle musikerne medvirker og er ytterst fornøyd med tingenes tilstand, og vil lage en «frittgående» jam session til slutt. Hele gjengen på scenen i en heftig låt hvor alt er fritt og freidig, og hvor ingenting er planlagt på forhånd. De mange musikerne brøyter seg fram, og den med de bredeste skuldrene for førstevalget. Og det er vel ikke overraskende at det er en trommeslager eller to som klarer å gjøre seg gjeldende, sammen med et par saksofonister. Og bak ruller og går et relativt fritt komp som det bare er å legge seg på toppen av å «fyre den af», som det heter i Danmark. Men sterkest er kanskje Fernández, som med et storslagent, men ikke altfor langt pianoavbrekk leverer strålende spill, før det ruller videre, og det blir etter hvert klart at her gjelder det å gi sitt siste før man lukker festivalen og går hver til sitt. Og helt til slutt stemmer publikum i noe som høres ut som en polsk folkevise, som takk til musikerne og arrangørene. Coolt!
I dagene da denne boksen med utsøkt og «frittgående» musikk ankom heimen, var jeg i ferd med å avslutte lesingen av den engelske oversettelsen av biografien om Krzysztof Komeda, pianisten som på 60-tallet var med på å gjøre den polske jazzen til en særlig og kreativ «idrett» (anmeldelse av boken kommer om kort tid på salt peanuts*). Og det passer derfor perfekt at flere av de «frittgående», polske musikerne også får plass på denne festivalen og i denne boksen. Det er i stor grad musikere vi ikke kjenner altfor godt til fra før, men her er det flere som skal følges med argusøyne i tiden framover. Og de fleste av dem forefinnes på flere album på Not Two-etiketten.
PS: Når dette blir skrevet, er Joe Biden i ferd med å overta styringen i Det Hvite Hus. Trump har forlatt bygningen og alt ser ut til å gå den rette veien. Og med det som bakteppe (eller som en forgrunn) blir opplevelsen av disse opptakene fra september 2018 bare enda bedre. Det er en gledens dag, og med denne musikken som «komp» til begivenheten, kan dagen nesten ikke bli bedre!
Helt til slutt en reprimande til Postnord i Danmark. Denne boksen ble sendt til meg for en god stund siden, men ble returnert til avsenderen i Polen med beskjed om at det var «unknown» adresse, selv om det var den adressen jeg har holdt til på i seks år. Heldigvis hadde plateselskapsdirektør Marek Winiarski em sønn som ikke bor så langt unna min «residens» på Frederiksberg. Sønnen hadde vært hjemme i Krakow på juleferie, og fikk levert boksen på døra mi da han returnerte til Danmark. God innsats, vil jeg si, og en solid oppstrammer oversendes Postnord etter hendelsen. Og det er ikke første gang at plater er forsvunnet i postgangen… DS
Jan Granlie
Maya Homburger (vio), Peter Brötzmann (s), Mats Gustafsson (s), Mikolaj Trzaska (s), Ken Vandermark (s, cl), Steve Swell (tb), Agusti Fernández (p), Per-Åke Holmlander (tuba), Joëlle Léandre (b), Barry Guy (b), Rafał Mazur (b), Zlatko Kaucic (dr), Paal Nilssen-Love (dr)
