På denne samleplaten møter vi 25 musikere i et slags kollektivt arbeid, som kommer fra USA, Karibia og Afrika, som har komponert hver sin låt for å kjempe mot den systemiske rasismen i verden. Cheick Tidiane Seck – Immanuel Wilkins – David Gilmore – Marque Gilmore – Sharrif Simmons – Stephanie McKay – Andy Milne – Kokayi – Sonny Troupé – Reggie Washington – Alicia Hall Moran – DJ Grazzhoppa – Adam Falcon – Jeremy Pelt – Grégory Privat – Marcus Strickland – E.J. Strickland – Oliver Lake – Jacques Schwarz-Bart – Gene Lake – Tutu Puoane – Yul – Marvin Sewell – Jean-Paul Bourelly og Terence «Sub Z» Nicholson bidrar. Og de 25 komponistene er mellom 20 og 80 år og er kjent for sitt arbeid som bandledere, men også for sitt samarbeid med andre artister fra 60-tallet og frem til i dag, så som D’Angelo, Fela Kuti, Meshell Ndegéocello, Salif Keita, Marcus Miller , Roy Hargrove, Erykah Badu, Steve Coleman, Joe Zawinul, The Headhunters, Wayne Shorter og Esperanza Spalding for å nevne noen.
De kommer fra USA, Karibia og Afrika og sangene deres trekker på mange påvirkninger, som afrikansk musikk, hip-hop, jazz, funk, rock, fusion, rap, jungel, nu-jazz, soul, blues, karibisk jazz, opera, klassisk musikk og poesi. Prosjektet samler mer enn 60 musikere, som spiller et stort utvalg instrumenter: saksofon, trompet, trombone, vibrafon, gitar, trommer, bass, vokal, piano, keyboard, platespiller, ka-trommer, n’goni, djembe og tama. Det er til og med med et kor fra Mali, sammensatt av jenter i alderen 7 til 13 år. På dette albumet vil du høre på brødre, en far og en sønn, et par, en mor og en sønn, gamle venner! «Black Lives – from Generation to Generation» er en kollektiv manifestasjon og kamp fra artister som fortsetter å kjempe for likhet og sosial rettferdighet gjennom musikken.
Og det er en variert samleplate vi får stifte bekjentskap med. Det starter med «Sanga Bô» med Cheick Tidane Seck, og før de to platene avsluttes med gitaristen Jean-Paul Bourelly og låten «Masters of Mud», har vi vært gjennom en rekke forskjellige musikkarter, fra Vestafrikansk musikk, som i åpningslåta, altsaksofonisten Immanuel Wilkins i samspill med gitaristen Marvin Sewell i låta «Praying» og i «Dancing», bassisten Reggie Washington i spennende samspill med vokalisten Alicia Hall Moran og DJ Grazzhoppa, saksofonisten Marcus Strickland sammen med vokalisten Christie Dashiell, Oliver Lake (som resiterer i stedet for å spille altsaksofon) sammen med Reggie Washington og DJ Grazzhoppa, Grégory Privat og mange, mange flere. Og dette blandet sammen med sterke, musikalske bidrag fra karibisk og afrikansk musikk, hip hop og rock, gjør dette til en ytterst sterk, musikalsk manifestasjon mot rasismen.
Opp gjennom årene er det kommet en rekke musikalske ytringer mot rasismen. Vi har hatt Rock Against Rasism, som var en stor, britisk bevegelse, hvor Tom Robinson Band var en viktig artist som kjempet mot rasismen, og det er har vært mindre organisasjoner som i flere tiår har gjort sitt for å få bukt med dette «udyret». Og jeg føler at det var etter kampen mo apartheid at dette virkelig skjøt fart innenfor den mer kommersielle delen av musikklivet. Da fikk vi for eksempel Robert Wyatt som gjorde Peter Gabriels «Biko» til en viktig utgivelse. Og for noen år siden utga Soul Jazz Records en utmerket plate med jazzmusikere som Yusef Lateef, The Last Poets, Don Cherry, Archie Shepp, Jeanne Lee, Grachan Moncur III and the Jazz Composers Orchestra, Pheeroan Al Laff, Joe Henderson med flere, som fikk tittelen «Black Fire! New Spirits!», som de selv betegnet som en plate med radikal og revolusjonerende jazz fra USA fra 1957-82, Men jeg føler det er en av de første gangene at musikere fra såpass forskjellig musikalsk utgangspunkt har gått sammen om et slikt prosjekt. Og i dag trengs kampen vel så mye som tidligere.
Så kan man gjerne diskutere hvor gode de enkelte bidragene er. De beste bidragene synes jeg er de litt mer eksperimentelle låtene, som jeg har en sterk følelse av at er skapt i studiosituasjonen. Og selv om jazzen står i frontlinjen, er det relativt stor variasjon i det som fremføres, som er med på å gjøre dette til en spennende opplevelse. Men uansett, så treffer denne musikken meg sterkt. Kanskje ikke ved første gjennomgang, men etter hvert som jeg har lyttet, har de enkelte låtene kommet «til meg» på en helt spesiell måte, som ikke handler om hva man har hørt før eller hva man forventer. Men uansett har de enkelte låtene (og improvisasjonene) grepet meg på mange forskjellige måter, som gjør at man, etter å ha lyttet gjennom låtene og fått med seg tekstene, kanskje vil bli et litt bedre (og sintere) menneske, som vil motsi «hverdagsrasismen» på en helt ny måte.
Om alle bidragene er gode spiller mindre rolle i det store og hele. Dette er to plater hvor et stort antall musikere har gått sammen i kampen mot rasismen, og det skal de ha all ære for. For rasismen finnes i alle lag av folket, og blir mer og mer rotfestet i oss. Så får vi håpe at denne utgivelsen kan være med på å fjerne i alle fall litt av råttenskapen.
Jan Granlie
Cheick Tidane Seck (v), Stephanie McKay (v), Alicia Hall Moran (v), Tutu Puone (v), Immanuel Wilkins (s), Marcus Strickland (s, bcl, prog, fender rhodes), Jaques Schwarz-Bart (s), Jeremy Pelt (tp), Andy Milne (p), Grégory Privat (p), David Gilmore (g), Adam Falcon (g), Marvin Sewell (g), Jean-Paul Bourelly (g), Reggie Washington (b), Marque Gilmore (dr), Sonny Troupé (dr), E.J. Strickland (dr), Gene Lake (dr), Yul (dr, perc), Sharif Simmons (spoken word), Kokayi (spoken word), Oliver Lake (spoken word), Terence «Sub Z» Nicholson (spoken word), DJ Grazzhoppa (turntables)
