Den britiske gitaristen John Russell har vært en av de viktigste musikerne innenfor den fritt improviserte musikken på de britiske øyer siden 70-tallet. Nå har han startet sitt eget plateselskap, Weekertoft (weekertoft.com), noe som feires med denne samlingen med fire av de mest interessante sammensetningene innenfor den musikken han er opptatt av fra de britiske øyer. De fire platene er innspilt under en turné de musikerne vi møter her, gjorde rundt om i England fra 23. – 30. april 2013.
Det starter med en av de fineste trioene innenfor denne musikken per i dag, saksofonisten Evan Parker, gitaristen John Russell og bassisten John Edwards, på plata som de har kalt «Chasing The Peripanjandra». Dette er tre av de viktigste stemmenen innenfor denne musikksjangeren de senere årene, både i England og i Europa. Evan Parker er en musiker som de senere årene har vært helt i front i utviklingen, og hans spill er hele veien sterk og relativt melodiøs. Hans tone ligger i Coltrane-land, og som en etterkommer av Coltrane utmerker han seg sterkt. Bassisten John Edwards er en av den improviserte musikkens sterkeste bass-stemmer om dagen. Men en voldsom teknikk og evne til å lytte til omgivelsene, forsterker han alltid de ensemblene han deltar i, og John Russell er en gitarist som har gått sine egne veier, og først de senere årene har fått den oppmerksomheten han fortjener.
Til sammen er disse tre ren og skjær dynamitt. Å høre disse tre på konsert er en opplevelse av de sjeldne, og på dette opptaket har man klart å gi lytteren langt på vei en perfekt liveopplevelse.
Vi får tre lange strekk, «What! No soap?», «Gunpowder» og «The Auction of Pictures», hvor jeg fasineres mest av andrelåta, som bygger seg fint opp over de nesten 25 minuttene den varer.
På andreCDen, «Naqsh», møter vi pianisten Pat Thomas solo. Vi får ni improviserte strekk, hvor han raskt trekker oss inn i sin helt spesielle verden. Han er også en av de som de senere årene har markert seg sterkt på den fritt improviserte scenen over hele verden, inkludert flere spennende opptredener i Skandinavia, spesielt på Blow Out i Oslo.
Thomas er en musiker som jeg føler har det meste av pianohistorien inne, og hans forhold til for eksempel Cecil Taylor og Paul Bley føles sterk.
Den tredje CDen i boksen, er kalt «Knottings», og består av fiolinisten Alison Blunt, bratsjisten Benedict Taylor og bassisten David Leahy, tre musikere som ikke er like kjente som de foregående, i alle fall ikke for den vanlige lytter, men vi har hørt Blunt på All Ears-festivalen i Oslo tidligere.
Åtte strekk, med strykere, har, selvsagt, lett for å nærme seg samtidsmusikken, noe som også skjer her. Men allikevel føler jeg at de har jazzen godt innenfor skjortekravene.
Alison Blunt er en glimrende fiolinist, og opererer både som komponist, arrangør og improvisator innenfor flere musikalske felt. Hun gjør teatermusikk, musikk både for dans og film, og spiller i en rekke spennende prosjekter, bl.a. Barcode Quartet, som hun gjestet Oslo med for et par år siden.
Benedict Taylor er en musiker som i mange år har holdt det gående innenfor samtidsmusikken, og han ahr en rekke konserter og plater på CVen, bla.a med London Sinfonietta, Berlin Improvisers Orchestra og Rambert Dance Company. Han er den perfekte samarbeidspartner til Blunt i denne sammenhengen, og de to improviserer som siamesiske tvillinger hele veien.
Det gjør de sammen med bassisten David Leahy. Han er ikke bare bassist, men også danser. Han startet karrieren som klassisk bassist, før han gikk mer og mer over i den keltiske musikken og verdensmusikken, før han har endt opp i jazzen. Han har også en finger med i London Improvisers Orchestra, og er hele tiden opptatt med en rekke spennende samtidsmusikalske prosjekter.
Sammen låter disse tre perfekt sammen. Hvis man, som meg, ikke er helt inne i det samtidsmusikalske, så kan man gjerne bli skeptisk til slike strykertrioer, men ikke i dette tilfellet. Her improviseres det heftig, og de åtte strekkene låter fantastiske både hver for seg og sammen.
Den fjerde, og siste CDen i denne flotte samlingen har fått tittelen «Seven Cities», og er viet vokalisten Kay Grant og klarinettisten Alex Ward. Dette er to musikere jeg ikke kjenner fra før, men Kay Grant er en vokalist som kan sammenlignes litt med Sidsel Endresen i sin måte å improvisere på, selv om hun ikke har utarbeidet sitt eget språk. Hun har jobbet mye med vokal og elektronikk, men her får vi høre hennes «rene» stemme, som har et enormt spenn, og som i utgangspunktet ligger litt lavt i toneregisteret.
Alex Ward traktierer både klarinetten og gitaren. Men her får vi han kun på klarinett. Han started på midten av 80-tallet med å lage musikk hjemme hvor han satte sammen klarinett, piano, gitar og perkusjon. Og året etter spilte han med gitaristen Derek Bailey. Deretter har han spilt med en rekke musikere, som Pat Thomas, Springheel Jack, Han Bennink, Mary Oliver og Ian Paice og han har gjort en trioturné i Norge med Dag Erik Knedal Andersen og Dominic Lasj og duo i Sao Paulo med Steve Noble.
Og sammen fungerer han og Grant perfekt sammen. De improviserer seg gjennom sju låter hvor alle har fått bynavn. De starter i Bristol, og fortsetter til Oxford, Sheffield, Newcastle, Birmingham og Brighton, før de runder av i Manchester. Og alle «byene» har her fått fine låter oppkalt etter seg.
Dette er to musikere som er teknisk perfekte, og som fungerer svært godt sammen, og en duo jeg gjerne hører, for eksempel på Blow Out eller All Ears i Oslo eller på Literaturhaus eller 5e i København.
Sammen er denne boksen blitt en strålende presentasjon av noe av det mest interessante som foreligger innenfor den fritt improviserte musikken i dag. Og det har vært en god idé av John Russell å presentere fire konsertopptak, med strålende livelyd, for publikum. Det gir oss som lyttere et godt bilde på hva som skjer i denne musikalske verdenen, og det gir oss mange fine øyeblikk.
Jan Granlie
Evan Parker (s), John Russell (g), John Edwards (b), Pat Thomas (p), Alison Blunt (vio), Benedict Taylor (viola), David Leahy (b), Kay Grant (v), Alex Ward (cl)
