Dette er en trio med vokalisten og klarinettisten Isabelle Duthoit, trommeslageren Yuko Oshima og cellisten Soizic Lebrat, som alle tre er vel bevandret i den fritt improviserte musikken. De tre musikerne møttes i 2015 og holdt sin aller første konsert i Nantes, i området hvor Soizic Lebrat holder til, og det var hun som hadde ideen til utmerkede samarbeidet.
Isabelle Duthoit kommer fra Montargis i Departement Loiret, og startet å studere klassisk musikk i 1991 sammen med Jaques Di Donato, som hun har turnert en del med både i Europa og USA. Hun har arbeidet mye med kammermusikk, men aller mest med fritt improvisert musikk. Yuko Oshima kommer opprinnelig fra Yokohama i Japan, men har vært bosatt i Frankrike siden 2000. Mange kjenner henne kanskje best fra duosamarbeidet Donkey Monkey med pianisten Eve Risser, men hun gjør også mange soloprosjekter, har samarbeidet med trommeslageren Hamid Drake, og laget musikk både for teater og dans. Og cellisten Soizic Lebrat er født og oppvokst i Nantes, hvor hun forsker og eksperimenterer med improvisasjon og komposisjon.
Og på denne platen får vi servert fem «strekk» i det ytterst frie landskapet, hvor de tre nærmer seg hverandre, fjerner seg, for så å nærme seg igjen. Og det er ingen tvil om at det er tre damer med spennende ideer vi møter. Musikken er søkende og litt hemmelig i en relativt stillegående dramaturgi. Å lytte til denne musikken gir en følelse av nærhet, hvor «rommet» rundt hver lyd får en stor og egen betydning, og musikken blir nesten et slags rituale i søkende musisering som krever mye av lytteren.
Det er spontan musikk som det nesten føles litt feil å lytte til på plate. For dette er musikk man skal være til stede i skapelsesøyeblikket for å få mest mulig ut av. Man skal nærmest ta og føle på kommunikasjonen mellom de tre, og sitte ytterst på stolen å følge med i alle detaljene som foregår mellom de tre.
Musikken er neddempet, meditativ, og samspillet og samimprovisasjonen spenner fra det helt stille til noe som (nesten) kan fortone seg som ekstase. Men hele veien er det inderlig konsentrasjon i det de kommuniserer. Best synes jeg det fungerer når Duthoit fremstår som vokalist, hvor hun med ordløs sang, improviserer og utfordrer de to andre. Og cellospillet til Lebrat fungerer perfekt som «støtte» og bidragsyter til å gjøre vokalen mer til et medinstrument, mens Oshima «leker» seg og kommenterer fint i bakgrunnen.
Rundt om i Europa har vi, etter hvert, fått en rekke vokalister som beveger seg i dette ordløse og improviserende landskapet, en måte å synge på som britiske Phil Minton var med å utvikle. Og Duthoits litt dype stemme får dette nesten til å lyde magisk sammen med utsøkte kommentarer fra Lebrats cello. Og det er overraskende å høre Oshima i den såpass stille og rolig sammenheng. Men vi vet jo at hun har en egen evne til å tilpasse seg omgivelsene som er fascinerende, så veldig overraskende er det ikke.
Men det er ikke stille og fredelig hele tiden. I tredjesporet «Majyushagé» skriker Duthoit seg gjennom improvisasjonene over et energisk og heftig cellospill og et nesten aggressivt trommespill, hvor det hele kan være med på å skremme både fanden og koronapandemien langt vekk fra Frankrike. Dette er en improvisasjon hvor Oshima må føle seg hjemme i, for dette er musikk jeg egentlig trodde vi kun fant hos ekstreme, japanske støyartister. Men det er godt å høre at vi også kan få servert slike ting i Frankrike.
Men derfra og inn går det mer rolig for seg. Og i sistesporet, «Mer rouge», føler jeg at vi er tatt med inn i jungelen med eksotiske fuglelyder fremført vokalt og på cello som hovedingrediens.
Dette er blitt en original plateinnspilling med tre musikere jeg mer enn gjerne hører på konsert. For det er der slik musikk fungerer absolutt best. Og det er musikk som virkelig skiller klinten fra hveten på en fortreffelig måte – så kan de som ikke liker det bare gå, og så kan vi som elsker slike «lydbilder» få nyte dette i fred og ro.
Jan Granlie
Isabelle Duthoit (v, cl), Yuko Oshima (dr), Soizic Lebrat (c)
