Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

E.J. STRICKLAND QUINTET

«Warriors For Peace»
JAMMIN’COLORS JC18-006-2

Den amerikanske trommeslageren E.J. Strickland, hørte vi sist på den nye innspillingen til Reggie Washington (anmeldt her den 30. januar), som ikke fikk altfor god medfart av undertegnede. Han er kjent for samarbeid med blant andre Craig Handy, Jermy Pelt, Jimmy Greene og Marcus Strickland. Han er tydelig inspirert av kolleger som Elvin Jones, Philly Joe Jones, Roy Haynes og Brian Blade, noe som godt kan høres i hans drive og energi i spillet. Han har turnert med blant andre Ravi Coltrane , Reggie Washington, Dave Weiss og Christian Sands, og på grunn av hans spillestil, er det forståelig.

På hans nyeste innspilling, møter vi han sammen med altsaksofonisten Godwin Louis, tenor og sopransaksofonisten Jure Pukl, pianisten Taber Gable, bassisten Josh Ginsburg og vokalisten Ulrich Edorh (som medvirker på sistesporet).

Alle komposisjonene er skrevet av Strickland, og når trommeslagere komponerer låtene på en hel plkate er det ikke sikkert det hele tiden blir like vellykket. Ofte blir det at trommeslageren er det bærende element på platen, og at de andre musikerne blir en slags statister, og at det viktigste er at trommeslageren får vist seg fram.

Men dette føler jeg ikke er tilfellet på denne innspillingen. Selvsagt er trommene viktige elementer i musikken, og kanskje viktigere enn om komponisten hadde vært for eksempel en av saksofonene (men da hadde faren for at saksofonen hadde fortrengt de andre musikerne også vært stor). Her føler jeg at Strickland har fordelt oppgavene fornuftig ut blant musikerne, og selv om det er lett å høre at Strickland styrer «butikken» med drivende spill hele veien, uten nesten en eneste pause, så er dette blitt en helt ok innspilling, hvor alle musikerne slipper til.

Riktignok er det saksofonistene og trommeslageren som ligger fremst i lydbildet, og at pianisten og bassisten blir litt statister. Men Strickland har laget 11 fine melodier, ligger i neo-bop-landskapet, med en moderne og fin lydproduksjon, hvor alle instrumentene kommer godt fram.

Etter å ha hørt Washingtons plate, må jeg innrømme at jeg var skeptsik til hva hans trommeslager ville komme opp med. Men etter å ha hørt gjennom platen noen ganger, føler jeg at Strickland treffer meg mye bedre enn Washington.

Nå skal det ikke legges under en stol, at dette ikke er musikk som flytter jazzen en millimeter fra der den står i dag. Musikken er behagelig å lytte til, uten at den utfordrer lytteren på noen som helst måte. Det er et godt band Strickland har samlet, og musikken er jazz som glir pent og rolig framover. Et ekstra pluss må gis til altsaksofonist Godwin Louis, som leverer en rekke fint solier. Og i den fine låten «Abondoned Discovery» (kanskje platas fineste spor), får vi en flott sopransaksofonsolo av Jure Pukl, som imponerer. Og det er ingen tvil om at Strickland er en dyktig trommeslager jeg godt forstår at flere musikere gjerne vil samarbeide med «over there».

Men det er noe med mye av den «streite» jazzen vi får fra en del musikere fra USA, som savner originalitet og egenart. Mange av de platene vi hører blir egentlig fryktelig like. Det er drivende dyktige musikere, som garantert har kost seg på en av de mange utdanningsinstitusjonene i USA, men som ikke klarer å bringe så mye originalitet med seg over på plate. Og mange av de passer godt på de kjente New York-klubbene, som mer befolkes av turister fra Europa og Asia, enn jazzfans fra lokalmiljøet. Men slik blir det vel, når det også «over there» er blitt strengere og strengere krav til at klubbene skal klare seg godt økonomisk (jfr. stengingen av den utmerkede klubben Cornelia Street Café). Da blir det jazz som de som egentlig ikke tror de liker jazz, men som mener de bør besøke en jazzklubb når de allikevel er i byen lytter til som blir gjennomgangsmelodien, og med slike forutsetninger og i et slikt klubblandskap passer Strickland perfekt. Men om det var nødvendig å ha med Ulrich Edorh på sistelåta, en ellers fin ballade, vet jeg ikke.

Jan Granlie

E.J. Strickland (dr), Godwin Louis (as), Jure Pukl (ts, ss), Taber Gable (p), Josh Ginsburg (b), Ulrich Edorh (v)

[amazon_link asins=’B07KK9JZYV’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’7a088594-74e5-45db-aafb-57872058dc5b’]

Skriv et svar