På skive

EGIL KAPSTAD

«Live at Molde Jazz»
PONCA JAZZ RECORDS, PJRCD 101

Den norske pianisten Egil Kapstad ble født i Oslo den 6. august 1940, og døde i Kristiansand den 13. juli 2017. Han var en betydningsfull jazzpianist gjennom en rekke år, og har spilt på mer enn 60 plateinnspillinger, blant annet sammen med Karin Krog, Chet Baker, Red Mitchell, Bjarne Nerem, Jon Larsen, Magni Wentzel, Jan Erik Vold og, ikke minst, med Kapstad/Johansen kvartett, med saksofonisten Bjørn Johansen, bassisten Bjørn Alterhaug og trommeslageren Ole Jacob Hansen, som for temmelig nøyaktig 40 år siden gjorde den utmerkede platen «Friends». I 1983 gjorde han bestillingsverket «Epilog – Bill Evans in Memoriam» for Vossa Jazz, med blant andre vokalisten Sheila Jordan, som senere kom ut på plate, og det var ikke mer enn naturlig at nettopp Kapstad skulle lage et verk tilegnet pianistkollega Bill Evans.

For Kapstad var, utvilsomt, Norges Bill Evans. Hans tunge venstrehåndsanslag og gode akkordvalg, var i mange år preget av beundringen for Evans, noe vi også får merke på denne innspillingen, som er gjort i Molde den 18 juli 1997, og bevart for ettertiden av NRK (den gangen statskanalen følte et samfunnsansvar).

Kapstad mottok en rekke priser og hedersbevisninger opp gjennom årene. Han mottok Norsk jazzforbund (nå jazzforum) sin pris «Buddy»-statuetten i 1977, NOPAs pris for «Epilog» i 1984, Gammleng-prisen i klassen jazz i 1985 og han fikk Spelemannprisen to ganger, først for platen «Cherokee» i 1989 og deretter for «Rememberance» i 1994.

På «Live at Molde Jazz» møter vi han alene på scenen i den intime teatersalen Forum, og allerede fra første tone i Jimmy Rowles’ «The Peacock» forstår vi at dette kommer til å bli en fin opplevelse.

Det er hele tiden en stoisk ro over det Kapstad serverte, enten det var her, som solopianist, eller i større sammenhenger. «The Peacocks» er kanskje ikke så mye Evans som vi mente å huske fra konserten, for vi var selvsagt til stede, men mer en personlig tolkning fra en av Norges gjennom tidende beste «streitjazz»-pianister.

En god ting med platen er at vi får Kapstads introduksjoner til hver låt. Noe som forklarer på en utmerket måte hvilke tanker han hadde med konserten, og han forklarer at han vil gjøre konserten i fire «bolker» eller deler, og fortsetter med et utdrag fra «Concerto for Orchestra» av Bela Bartok, som glir over i Bill Evans «Remembering The Rain» og Duke Ellingtons «In a Sentimental Mood». Og her kommer virkelig hans store idol, Bill Evans fram. Spesielt i hvordan han legger tonene i improvisasjonene, og versjonen av «In a Sentimental Mood» er fremragende.

Deretter får vi Kapstads egen «Egils Blues» sammen med Williams’ «Basin Street Blues» og Ellingtons «Things Ain’t What They Used To Be» (på coveret har man kalt den «Things Ain’t What It Used To Be», men det skyldes nok den velkjente trykkleifen). «Egil’s Blues» er en deilig og tilbakelent sak, hvor han nærmest spiller ut sin personlighet, og etter å ha hørt den, før man en følelse av at man kjenner personen adskillig bedre. Han var jo en fugleentusiast, noe man godt kan fornemme i denne låten, før han nærmest sømløst glir over i den kjente «Basin Street Blues», som her gjøres til en låt som har mye smerte i seg, og hvor han tar med seg fuglelydene inn i den nesten ihjelspilte låten, før vi får en kort avslutning med Ellingtons låt.

Så følger Sparre Olsens «Reinblom», som tar oss med inn i det mer klassiske, hvis det er mulig å regne musikken denne «magikeren» av en pianist «klassisk». Den går over i hans egen «Epilog», som vi får et utdrag av (hans opprinnelige versjon er på over 20 minutter), før sekvensen avsluttes med Bill Evans «Epilog», som Kapstad ikke var klar over at Evans hadde laget før han selv skrev sin epilog til Evans. Men som han selv sier, den er kun på 22 sekunder. Å høre Kapstads versjon av en Sparre Olsen-komposisjon, kombinert med hans egen «Epilog» fra bestillingsverket (eller tingingsverket som det egentlig heter) fra Vossa Jazz i 1983 og Bill Evans egen «Epilog» er en helt naturlig musikalsk utvikling. Og de tre låtene sammen beviser hvor Kapstad likte seg best musikalsk. Nydelig!

Deretter får vi Anton Scriabins «Preludium» koblet sammen med Bill Evans og Miles Davis sin «Blue in Green», som han selv syntes hadde et tett harmonisk fellesskap, og som jeg er overbevist om at både Scriabin, Evans og Davis ville ha likt å høre, før vi får Richard Rodgers fine «It Might As Well Be Spring», som står for seg selv i en vakker versjon.

Når man får en slik solo-pianokonsert, skulle det nesten bare mangle at man ikke puttet inn en komposisjon av Thelonious Monk. Så også her. Og den Monk-komposisjonen som kanskje ligger nærmest Kapstads lynne og måte å spille piano på, var nok «’Round Midnight», en låt som hadde fulgt han i mange år. Og vi får en vakker versjon som bare roper på et ekstranummer. Og det får vi i form av Johnny Mandels «Close Enough For Love» i en nydelig versjon. Og, jeg vet, at samtlige som forlot Forum denne dagen gikk ut med et smil om munnen, for her hadde man vært med på en konsert for historien.

Teksten i innercoveret er skrevet av hans gode venn gjennom mange år, poeten Jan Erik Vold, og er nesten verdt hele plateprisen alene. Han kaller «historien» for «En tonemester», og forteller på sin egen måte historien om Kapstad og hans musikk, og er vel verdt å lese. Ikke mens musikken går, men etterpå. Når man skal absorbere den musikken man har lyttet til, og la den synke inn.

Det er Kapstads kjære gjennom mange år, vokalisten Hilde Hefte, som har utgitt platen på sitt eget plateselskap. Og platen viser med all mulig tydelighet hennes store kjærlighet til den strålende pianisten. Og hun skal ha stor takk for at hun har gått i samarbeid med NRK for å få utgitt dette konsertopptaket. Lydkvaliteten er utmerket, og er festet på «rull» av Erling Wicklund, en av NRKs legendariske jazzmedarbeidere gjennom mange år, og som selv var musiker.

Dette er blitt en utgivelse som alle som var til stede i Forum i Molde denne dagen bare skaffe seg. I tillegg er den en vidåpen port til musikeren Egil Kapstad, som den som ikke kjenner han altfor godt fra før, bør ha i hyllene og spille ofte.

Noe av det nærmeste man kommer et mesterverk innenfor den litt melankolske og deilige pianojazzen.

Jan Granlie

Egil Kapstad (p)

Skriv et svar