Jeg kjenner ikke veldig godt til de tre musikerne i Eik Trio, annet enn at de er norske, at de har oppholdt seg innenfor musikklivet i flere år, og at de har fått med utsøkte musikere som gjester på denne innspillingen gjort i mai 2021. Trioen består av pianisten Ole Fredrik Norbye, vokalisten Elisabeth Karsten og bassisten John Børge Askeland, og med seg som gjester har de fått med trompeteren Nils Petter Molvær, saksofonisten Bendik Hofseth og accordionisten Heine Bugge, musikere som man skulle forvente ville være med på å gjøre denne platen til en musikalsk godbit.
Vi får 10 standarder, og de åpner med Bart Howards «Fly Me To The Moon», og før de avrunder med Jaques Revaux og Paul Ankas «My Way», er de innom en rekke låter som er blitt tolket «sønder og sammen» av de fleste vokalister innenfor jazzhistorien.
Og når man begir seg ut i et slikt farvann, skal man være veldig sikre på at dette vil tilføre jazzmusikken noe nytt og interessant.
Og det starter for så vidt greit med «Fly Me To The Moon», i en litt original versjon. Noe de også tilfører flere av de andre låtene som vi har hørt med «alle» de store vokalistene innenfor jazzen og populærmusikken opp gjennom årene. Men dessverre synes jeg ikke de tre, og gjestene, er med på å gjøre disse låtene til noen stor opplevelse.
Riktignok gjør det seg godt med gjestene, som jeg gjerne skulle sett hadde vært med oftere og ville gjøre seg mer bemerket. Men det er vel egentlig bare Heine Bugge i femtesporet «For Once In My Life», som får oss til å stoppe opp og glede oss over utmerket accordionspill.
Jeg synes pianospillet er helt ok, og bass-spillet er akkurat slik man kan forvente i en slik sammenheng. Men jeg synes det svikter mye i det vokale. Kanskje fordi sammenligningen med de «store divaene» i jazzen blir for tett og nær, men innimellom synes jeg ikke Karsten har nok i stemmen til å gjøre noe originalt, nyskapende eller spennende med standardene. Innimellom føler jeg nesten stemmen hennes svikter litt, og at hun beveger seg litt for ofte inn i et litt «ulent» terreng, hvor «forbildene» fremstår med sterke og solide stemmer.
Men ett hederlig unntak får vi i Johnny Richards og Carolyn Leighs «Young At Heart», hvor Karstens stemme ligger et i mykt leie, og hvor de tre leverer fint, sammen med Hofseths tenorsaksofon.
Men flere av versjonene fremføres på en litt original måte, spesielt i det rytmiske, noe som taler til trioens fordel. Men det hjelper dessverre ikke nok nok på helheten. Trioen slås litt i bakken ved å fremføre såpass velkjente standarder, som vi kjenner veldig godt fra før. Og versjonene er ikke originale nok til at vi blir imponert. Dessverre.
Jan Granlie
Ole Fredrik Norbye (p), Elisabeth Karsten (v), John Børge Askeland (b), Nils Petter Molvær (tp), Bendik Hofseth (ts), Heine Bugge (acc)
