Saksofonisten Eli Degibri (på hebraisk: אלי דג’יברי), ble født den 3. mai 1978 i Jaffa, Israel, og er en israelsk jazzsaksofonist, komponist og arrangør. Han begynte først å spille mandolin da han var sju år i en musikkskole ved Jaffa Conservatory of Music. Tre år senere, etter å ha deltatt på en jazzkonsert, ble han forelsket i saksofonen og byttet instrument. I 1994 ble Degibri fikk han stipend for å delta på Berklee College of Musics Summer Performance Program. Året etter ble Degibri igjen tildelt et nytt stipend, og deltok i Berklee-programmet for andre gang. I 1997, 18 år gammel, fikk han stipend for å gå på Berklee College of Music og flyttet til USA. Etter et år på Berklee var han en av seks musikere som ble valgt, med fullt stipend, for å delta på Thelonious Monk Institute of Jazz-programmet, hvor han studerte og spilte med Ron Carter, Benny Golson, Jimmy Heath og Clark Terry.
Etter at han ble uteksaminert fra Monk Institute i 1999, ble hanmed i pianisten Herbie Hancocks sekstett, og spille musikken til Hancocks album «Gershwin’s World». Han turnerte verden rundt med Hancock i to og et halvt år. I 2002 flyttet han til New York City og dannet en kvintett med Kurt Rosenwinkel, Aaron Goldberg, Ben Street og Jeff Ballard. Bandet spilte på Blue Note, Jazz Standard, 55 Bar og Smalls Jazz Club. Samme år ble Degibri med i Al Foster Quartet. Og i 2003 ga han ut sitt første album, «In the Beginning». I 2006 kom hans andre album, «Emotionally Available». Og derfra og fram til i dag har det bare gått en vei for Degibri. Han har spilt med en rekke amerikanske musikere, så som Ron Carter, Al Foster Brad Mehldau, Kenny Barron, Fred Hersch og Joe Henderson.
På sin nye innspilling, hyller han sine foreldre, Henri og Rachel, i ti komposisjoner, hvor han samarbeider med pianisten Tom Oren, bassisten Alon Near og trommeslageren Eviatar Slivnik, og det starter nesten som om det var noe Dollar Brand kunne ha gjort. En sangbar låt som er ytterst vakker og vennlig. Dette er tittelsporet, og det skinner godt gjennom hvor stor betydning foreldrene har hatt på livet til saksofonisten.
Deretter følger «Gargamel», som godt kan være en hyllest til en av de mer utspekulerte figurene i Smurfene. Men musikken overgår «landeplagen» med de små, blå figurene i den belgiske tegneserien. For dette er behagelig jazz i det melodiske landskapet, hvor Degibri fører an med fine tenorsaksofonspill. Her legger vi også merke til Tom Orens fine pianospill som tar oss nesten tilbake til de store swingpianistene.
Standarden «Like Someone in Love», komponert i 1944 av Jimmy Van Heusen, er neste. Her legger vi spesielt merke til den fine kommunikasjonen mellom Degibris sopransaksofon og Alon Nears bass. Vakkert.
«Longing» er en pianobasert sak, og man får en slags følelse av at man har hørt den tidligere, men klarer ikke helt å plassere den, mens «Noa», er en vakker ballade som like gjerne kunne vært neste låt, «The Wedding», som ikke er Dollar Brands låt med samme navn, men Degibris bryllupslåt, som kanskje den mest «sprelske» og mest avanserte låten på platen, men ikke mer enn at vi klarer å følge med. Og det er klart at dette er et friskt og freidig bryllup, hvor låten passer godt inn en god stund etter middagen.
«Don Quixote» starter som en nydelig ballade, hvor Oren legger en fin intro før Degibris fine saksofonspill kommer inn, i et slags neo-bop-landskap hvor man føler den gode saksofonisten føler seg hjemme.
«Ziv» starter med en vakker bassintro før vi får en låt hvor Garbarek/Stenson-kvartetten og, til dels Garbareks samarbeid med Keith Jarrett dukker opp i bakhodet. Pianospillet er nydelig og tenorsaksofonen troner på topp, slik Garbarek gjorde sammen med Bob Stenson og senere med Keith Jarrett. En nydelig låt, som også bringer tankene til Dollar Brand fra den tiden han het det og ikke Abdullah Ibrahim. Platens kanskje fineste låt!
Deretter får vi «Preacing to the Choir», som er en nydelig ballade med et lite snev av gospel i Dollar Brand-tradisjonen, før de avslutter med en duoversjon av «Henri and Rachel» for saksofon og piano. Denne versjonen har fått en vakker sårhet i seg, som, mer enn gjerne, kan adresseres til Jan Garbarek, Carlos Ward og noen av de andre melodikerne innenfor saksofonfaget.
Og så, som bonus, får vi en pianosolo som gjerne kan være noe som er komponert av en av de gamle, klassiske komponistene, uten at jeg kan plassere den. Men strålende pianospill fra Oren er det, og en fin overraskelse til slutt.
Jeg var ikke altfor overbevist over denne innspillingen da jeg mottok den. Men mens snøen lavet ned utenfor og jeg mest var opptatt av å pakke ut flyttelasset fra København til Voss, satte jeg på platen for å få litt musikk i heimen mens jeg arbeidet. Og umiddelbart ble jeg forhindret i utpakkingen. Jeg ble sittende på den eneste stolen i huset og lytte meg gjennom platen. Ikke bare en gang, men flere ganger. For dette var musikk som traff ett eller annet langt der inne, og som ga assosiasjoner til både Dollar Brand, Garbarek/Stenson-kvartetten Keith Jarretts skandinaviske kvartett og flere av de melodikerne som dukket opp på 80-og 90-tallet som jeg alltid har hatt en egen forkjærlighet for.
En stor, positiv og gledelig overraskelse!
Jan Granlie
Eli Degibri (ts, ss), Tom Oren (p), Alon Near (b), Eviatar Slivnik (dr)
