Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

ELIFANTREE

«Hachi»
ECLIPSE, ECD-202133

Den finske trioen Elifantree er et band man møter på flere jazzfestivaler, men de bruker mye mer jazzens rammer i sin musikk, og de går aldri av veien for å gå utenfor de «oppsatte» lover og regler innenfor musikkformen i utviklingen av sin musikk. Med Anni Eliof Egecioglus vokalkunst og synthesizerspill og Pauli Lyytinens saksofoner, både akustiske og den mer eller mindre forhatte EWIen, sammen med effekter og trommemaskin, lager de en musikk som kun er deres. Og siden platedebuten i 2010, med «Love & Trees», har de gjennom ni utgivelser utviklet musikken i en retning som er gått mer og mer mot det elektroniske.

På deres seneste innspilling, som er en dobbeltCD, har de alliert seg med en rekke trommeslagere og perkusjonister, som er med på å gjøre de to platene enda mer perkusjonsaktige, både rent musikalsk og landskapsmessig. Og sammen med de to, møter vi bandets faste trommeslager, Olavi Louhivuori, pluss svenske Andreas Werlin, norske Terje Isungset, danske Lisbeth Diers, britiske Marc Pell, sveitsiske Julian Sartorius, fransk/japanske Yuko Oshima og japanske Ryosuke Kiyasu. All musikken er, i utgangspunktet, laget av Anni Elif og Pauli Lyytinen, og må være et prosjekt som det har tatt tid å få «sydd» sammen med perkusjonister og trommeslagere fra store deler av verden.

Selv sier de følgende om dette unike prosjektet: «Ideen var å utfordre og utvikle oss selv. Vi ønsket å starte den kreative prosessen fra bunnen av med hver trommeslager». I det som høres ut som en fantasi i disse pandemitider, brukte de to hele høsten 2018 på å reise gjennom åtte land for å lage albumet, altså før hele verden stengte ned. De spilte inn improvisasjoner med åtte trommeslagere, inkludert gruppens egen Olavi Louhivuori. Han spilte på to spor og lånte ut trommesettet til kolleger for de fleste andre sporene. «Vi måtte virkelig leve i øyeblikket og være så til stede som vi kunne hver gang» forteller Lyytinen. «Fra et kreativt synspunkt var dette ganske krevende. Kreativitet trenger tid på å bygges opp. Og på «turen» tok vi med oss ​​mange forskjellige instrumenter og oppsett for å variere denne prosessen».

Men selv om det er mange trommeslagere og perkusjonister involvert, vil jeg ikke si det er blitt en «trommeplate». Fremdeles er det Anni Elifs deilige vokal (hun har utelatt etternavnet på denne innspillingen) og Lyytinens saksofoner som preger lydbildet. Og melodisk beveger de seg et godt stykke inn i det man tidligere kalte «kunstrock» (som om ikke all god musikk er kunst?), og det er de to forgrunnsfigurene som styrer musikken fra start til mål. På mange måter vil jeg si at «Hachi» ikke på langt nær er så mye et konseptalbum som jeg hadde trodd da jeg så besetningen, men med å trekke inn flere forskjellige trommeslagere, har de de fått en fin variasjon i lydbildet, selv om jeg ikke er i tvil om at Louhivuori hadde klart oppgaven mer enn gått nok på egen hånd.

Musikken kan på mange måter oppfattes som en reise inn i et musikalsk landskap som følger Elifantree på deres reise rundt om i verden. Vi får lyder og stemninger som ligger omtrent så langt fra de dype, finske skoger som det er mulig å komme. Plutselig finner man seg selv midt inne i en jungel, med fuglelyder og lyder fra dyr man helst ikke vil møte, vi blir tatt med inn i storbyens mylder og ut på de store, islagte slettene langt nord i deres eget hjemland. Og i de «strekkene» hvor trommer og perkusjon dominerer, føler vi ofte at vi er med inn i en eller annen naturfilm, før de plutselig «vrenger» rundt, og vi er tilbake i storbyen, «kunstrocken» og electronikaen.

I og med at disse to platene varierer såpass mye i stemning og i musikalsk landskap, tror jeg man skal ha god tid når man setter seg ned med dette prosjektet. For det blir nesten litt meningsløst å bare spille en låt eller to. Her må man være med på hele reisen, sette seg rolig tilbake, feste setebeltene og la musikerne, med Anni Elif og Pauli som piloter, ta oss med på deres reise uten å gjøre annet enn å lukke øynene og være med på turen. Og i disse nedstengingstider trenger vi virkelig slike prosjekter, hvor vi kan drømme oss vekk fra dagliglivet. Og da er det god hjelp å hente hos Elifantree. Det eneste jeg har å utsette på albumet er at altfor mye tekst, spesielt låtene på den andre CDen, er trykket i brun skrift på sort bakgrunn i coveret, noe som gjør det komplett umulig å lese for en som har passert «middagshøyden» aldersmessig.

Jan Granlie

Anni Elif (v, synth), Pauli Lyytinen (s, EWI, eff, dr), Olavi Louhivuori (dr, perc), Andreas Werlin (dr, perc), Terje Isungset (dr, perc), Lisbeth Diers (dr, perc), Marc Pell (dr, perc), Julian Sartorius (dr, perc), Yuko Oshima (dr, perc), Ryosuke Kiyasu (dr, perc)

Skriv et svar