Første gang jeg hørte den svenske bassisten Elsa Bergman var under Hagenfesten i Dala-Floda «in the middle of nowhere» i Sverige for en del år siden. Da spilte hun trio i bandet Alla mina kompissar (tror jeg de het), sammen med den danske saksofonisten Mette Rasmussen og den norske trommeslageren Ole Mofjell. Etter det har hun dukket opp i en rekke sammenhenger, ofte med musikere som Anna Högberg, Lisa Ullén og trommeslageren Anna Lund, men også i andre spennende konstellasjoner.
Nå er hun ute med, så vidt jeg vet, den første platen i eget navn, sammen med trompeteren Susana Santos Silva, gitaristen David Stackenäs, fiolinisten Katt Hernandez og trommeslageren Mathilda Rolfsson.
«Ideen til Playon Crayon kom definitivt fra en trang til å finne nye retninger for musikken min, samtidig som følelsen av frihet og improvisasjon opprettholdes», sier Bergman. «Ideene til mange av partiturene kom fra frie improvisasjoner som jeg gjorde i andre grupper, improvisert musikk som jeg hørte på, eller fra steder jeg skulle ønske at improvisasjoner jeg gjorde hadde gått inn i. Jeg har innsett at jeg alltid visualiserer musikk, spesielt når jeg improviserer».
Alle komposisjonene er gjort av Bergman, og platen er innspilt i Fylkingen i Stockholm den 22. august 2021.
Og det starter fritt og freidig med «Kaleidoscope», hvor bassen er mikset relativt langt framme i lydbildet, slik at vi allerede fra første tone oppdager hvem som styrer prosjektet. Og bak får vi et fritt og fint landskap av relativt fri improvisasjone. Stackenäs slik vi kjenner han fra noen år tilbake, med et spill som kan minne litt om salige John Russell, Santos Silva helt der framme med utfordrende og fint spill, Hernandez som legger seg fint inn sammen med Stackenäs og Rolfsson med løst og fint spill i bakgrunnen med mye bruk av diverse trommeelementer. Og i front toner Bergman med et slags riff som gjentas og gjentas, men som hele veien utvikles og endres.
«Rosmarie» starter med klimprende gitar og bass, får de andre finner sin plass i ensemblet, og Stackenäs tar oss inn i et landskap som kunne vært «malt» av Robert Fripp eller Derek Bailey. Dette er en låt man skal følge godt med i «svingene» for å komme inn i, med alle de inspirasjonene som dukker opp underveis. Hernandez og Stackenäs følger hverandre fint, med relativt pågående perkusjon innimellom, og med stoisk ro over Bergmans bass, før de er over i «Heartbeasts», som er akkurat det tittelen antyder, og jeg skulle gjerne sett uttrykket til den hjertespesialisten som hadde hørt disse lydene gjennom stetoskopet, eller hva det nå er de bruker når de skal sjekke hjertefunksjonen. For her er det mange lyder som tilkommer i tillegg ti Bergmans hjerteslag fra bassen. Jeg tror hjertekirurgen ville reagert på trompettonene, trommespillet og hvordan denne hjerteundersøkelsen utvikler seg. Og når hjertet går amok i det rytmiske i bass-spillet, samtidig som «the very expensive bip, bip-machine» kommer inn, tror jeg legeteamet må kaste seg rundt og sette i gang en hasteoperasjon. Men spennende er det å følge med.
Så er de over i «Maths», som også starter med en slags hjertepuls, men etter operasjonen, som tydeligvis var vellykket. Over et fint komp får vi erketypisk og fint spill fra Santos Silva og Stackenäs, før vi får «The Sea», tittelsporet «Phone Cords», med Santos Silva som spennende innleder før det hele brer seg ut i en deilig sekvens, «Inspired by Steve Adams», som er en amerikansk bassist, og «Kaleidoscope II», hvor ringen sluttes. Og hele veien er dette lekent, kreativt og spennende fri improvisasjon som noen av de beste innenfor faget i Sverige. Jeg har hørt de fleste av disse musikerne mange ganger tidligere, og jeg blir alltid imponert over hvor tett og fint de kan improvisere relativt fritt, og samarbeide på en fortreffelig måte. Og akkurat denne formen for fri improvisasjon er ikke noe du finner hverken i Finland, Danmark eller Norge, i alle fall ikke i like stor utstrekning. Der danskene gjerne ser mot USA for å finne inspirasjon, ser Finland kanskje mer mot Norge, og nordmennene seg mer inn i seg selv og sine tradisjoner, mens svenskene ofte ser mer til Europa og de britiske øyer, særlig når det dreier seg om den fritt improviserte musikken. Og innenfor denne tradisjonen er det «holdet» Bergman har satt sammen for denne innspillingen strålende.
Jan Granlie
Elsa Bergman (b), David Stackenäs (g), Susana Santos Silva (tp), Katt Hernandez (vio), Matilda Rolfsson (dr)
