Ember er en Brooklyn-basert trio som består av saksofonisten og trompetisten Caleb Wheeler Curtis, bassisten Noah Garabedian og trommeslageren Vincent Sperrazza. Av de tre er det kun Sperrazza vi kjenner noe særlig til her på salt peanuts*, men det er kun vår egen skyld, for dette er musikere som har operert i Brooklyn-jazzen i lengre tid. Caleb Wheeler Curtiser med i, og leder, flere band som Oriin Evans & The Captain Black Big Band, som er Grammy-nominert to ganger), Walking Distance og Fat Cat Big Band. På hans tredje album som leder, Heatmap, samarbeider han med pianisten Orrin Evans, bassisten Eric Revis og trommeslageren Gerald Cleaver, og er en plate som fikk mye positiv omtale da den kom ut.
Bassisten Noah Garabedian er en aktiv musiker som har spilt med blant andre Ravi Coltrane, Jeff Tain Watts, Kris Davis, Ralph Alessi og Nir Felder, mens Vincent Sperrazza, ved siden av egne prosjekter, har vært å høre med prosjekter som Sperrazza/Sacks/Kamaguchi Play Tadd Dameron, Apocryphal II (med Loren Stillman, Brandon Seabrook og Eivind Opsvik, en kvartett med Chris Speed, Bruce Barth og Peter Brendler, og et utmerket hyllestalbum til Lee Morgan på Fresh Sound Records, for å nevne noen.
På deres album August in March, får vi 11 komposisjoner hvor komponistrollen er relativt jevnt fordelt mellom de tre, pluss at de gjør en låt de har laget i fellesskap.
Og de starter med den rolige «Suspence», som man nesten skulle tro var gjort av trompeteren som bar mellomnavnet til Caleb Wheeler Curtis. Og hvis du kan tenke deg en ballade gjort av Kenny Wheeler, fra hans fine tid med ECM, kombinert med Carla Bleys nydelige «Ida Lupino», så er du i nærheten av hva vi får servert her. Curtis trakterer her det litt originale saksofoninstrumentet strich, som jeg nesten kun kan huske Roland Kirk har brukt i jazzen, og vi får en fin åpning hvor kommunikasjonen er upåklagelig og fin. Deretter følger «Snake Tune», hvor Curtis spiller nydelig trompet. Dette er også en neddempet ballade, hvor bass-spillet gjør det hele tilbakelent og fint, men hvor Sperrazza drar musikken framover med deilig spill. Trompetspillet ligger i nærheten av hva vi de senere årene har fått fra Kirk Knuffke, det vil si trompetspill som nesten kunne vært gjort på kornett, og med tradisjonen liggende godt innenfor skjortekraven, samtidig som han har den moderne jazzen godt inne. Og når han også her spiller stritch, så blir ikke overgangen fra trompet såveldig stor, men vi får en helhet som er fremragende. Og hans solo på stritch (eller er det reed-trompet) er strålende.
Og slik fortsetter de med relativt neddempede låter, som vokser betraktelig i løpet av komposisjonene, og hele veien møter vi tre utmerkede musikere som trives i hverandres selskap, og hvor kommunikasjonen er tett og fin. Og i en slik setting, med stritch/trompet/reed-trompet, bass og trommer, dukker nesten unektelig Henry Threadgills utsøkte Air-trio opp i bakhodet.
Dette er blitt en utsøkt innspilling fra tre musikere man bare må sjekke ut nærmere, Og å høre denne trioen på en trang kjellerjazzklubb tror jeg er en stor musikalsk opplevelse.
Jan Granlie
Caleb Wheeler Curtis (stritch, trumpet, reed trompet), Noah Garabedian (bass), Vincent Sperrazza (drums)
