På skive

EMIE R ROUSSEL TRIO

«Rythme de Passage»
UNI MUSIQUE UNICD-4720

Det er gått 10 år siden det første albumet til Emie R Roussel Trio kom. Debutalbumet fikk tittelen «Temps Inégal», og det albumet som nå surrer i spilleren er trioens femte produksjon.

Trioen består av Emie Rioux-Roussel som spiller piano, Nicolas Bédard som trakterer akustisk og elektrisk bass og Dominic Cloutier som spiller trommer. De fleste låtene på albumet er komponert av Roussel med unntak av tre som Nicolas Bédard er ansvarlig for.

Det er noe spesielt og litt snodig ved mye av den jazzen som lages i Canada. Vi på salt peanuts* får tilsendt plater fra landet nesten daglig, og jeg må innrømme at det går relativt lang tid mellom hver gang det dukker opp noe som er særegent og originalt. Så også med denne innspillingen.

Det er dyktige musikere vi får høre. Roussel er en dyktig pianist som har mye av det amerikanske i seg, som man hører fra de riktig «store» artistene. Men det blir på mange måter som hun forsøker å nå helt opp, men klarer ikke helt bestemme seg for om hun vil «henge» med amerikanerne, eller om inspirasjonen fra for eksempel e.s.t., Bugge Wesseltoft, eller andre skandinaver skal veie tyngst. Derfor blir musikken også en slags blanding av det skandinaviske uttrykket og det amerikanske, som har en stygg te3ndens til å bevege seg adskillig mer mot det litt glatte og  «publikumsvennlige».

Og det er Roussels pianospill, hvor hun ofte kombinerer det akustiske pianoet med det elektriske, som drar tankene både til Esbjörn Svensson og Chick Corea, hvis det er mulig å se noen sammenheng mellom de to.

Men det er ingen tvil om at hun er en dyktig pianist. Og på flere av låtene synes jeg hun leverer praktfullt spill. Men når hun virkelig «legger i vei» med fint spill på det akustiske pianoet, og det swinger fint, så kommer det inn en el.bass som legger seg i et slags jazzrock-landskap, sammen med trommer, som gjør lydbildet problematisk, etter min smak.

Trioen spilte i begynnelsen av mars på Stockholm Women’s International Jazz Festival (så kan man jo gjerne sette i gang en lang diskusjon om behovet for en egen jazzfestival kun for kvinnelige musikere, men den skal vi ikke ta her). Og jeg er overbevist om at Emie R Roussel Trio passer godt inn i de festivalkonseptene man gjerne har i Stockholm, med kvinnefestivalen og Stockholm Jazz Festival som de ledende.

Jeg håper noen på en dannet måte kan sette seg ned med Rioux-Roussel og fortelle henne hvilke eminent pianist hun er, og overbevise henne om at en pianotrio som dette, kun bør ha med akustisk bass, og ikke blande inn den elektriske varianten. For lydbildet blir rett og slett litt forvirrende. Både hun og de andre musikerne er altfor dyktige til å rote bort de fine øyeblikkene med forsøk på å inkorporere elektriske elementer, som kun er med på å gjøre musikken kjedeligere.

For dette kunne, med små grep, vært en strålende plate! Hør for eksempel på pianospillet på «Taniata», eminent!

Jan Granlie

Emie Rioux-Roussel (p, el-p), Nicolas Bédard (b, el-b), Dominic Cloutier (dr)

Skriv et svar