Den svenske trompeteren Emil Strandberg er en minimalist. Det er langt fra hans måte å traktere trompeten på, til for eksempel Freddie Hubbard eller Maynard Ferguson (for å nevne to i motsatt nede). I de senere årene har han gjort noen lignende plater, hvor luft og tenkepauser har vært gjeldende i stor grad.

Hans forrige innspilling med denne trioen, bestående av gitaristen David Stackenäs og bassisten Pär-Ola Landin ble anmeldt på salt-peanuts høsten 2014, og der konkluderte vi med at: «Musikken kan virke litt kald, men de tre klarer å veve sammen et teppe som varmer godt i sjelen. En fin og original trio, som jeg gjerne hører på klubb». (Hele anmeldelsen kan leses her: https://salt-peanuts.eu/record/emil-strandberg/).

Når jeg nå har hørt gjennom de 12 låtene en rekke ganger, så tenker jeg litt på at dette er musikk vi kunne fått fra Chet Baker, hvis han, Niels-Henning Ørsted Perersen og Doug Raney hadde levd i dag, slik at de fremdeles kunne vært aktive. Men det er vel slik det høres ut i jazzens himmel når de tre setter hverandre stevne.

Strandberg har en fin og cool tone i trompeten. Noen vil kanskje si at den nesten er litt for perfekt, men i denne musikken synes jeg det fungerer med en ren og sikker tone uten feilskjær.

Gitaristen David Stackenäs spiller originalt og fint, enten han spiller total fri musikk, med vokalisten Lina Nyberg eller her. Hans akustiske gitar er helt særegen, og her synes jeg nesten den låter tettere og fyldigere enn ved tidligere tilfeller.

Bassisten Pär-Ola Landin har en aldeles nydelig tone i hornet. Og hans spillestil er tett opptil salige Charlie Haden.

Gjennomgående er det bare Stackenäs som leverer mange toner. Strandberg er effektiv i sin bruk av toner, og Landin er, som Haden, sparsommeligheten selv. Og sammen låter dette både moderne og tradisjonelt, på sin helt egen måte.

Jeg sier som man sa i tidligere tider på Club7 i Oslo: Røddig spelt!

Jan Granlie

Emil Strandberg (tp), David Stackenäs (g), Pär-Ola Landin (b)