På skive

ENRICO RAVA / JOE LOVANO

«Roma»
ECM 2654

Den italienske trompeteren Enrico Rava har, ved siden av Paolo Fresu, vært landets ledende jazzmusikere på trompet i en generasjon. Joe Lovano er en av de amerikanske jazzmusikere som har spilt med «alle», og som har blitt hentet inn på ei røys med prosjekter, når man har hatt behov for en habil saksofonist.

Dette opptaket er gjort i Sala Sinopoli, Auditorium Porco Della Musica i Roma den 10. november i fjor, og de sju låtene som fremføres gjøres i godt samarbeid med den relativt unge, italienske pianisten Giovanni Guidi, som også har gjort flere plater på ECM, og som spiller fast med Rava, pluss bassisten Dezron Douglas og trommeslageren Gerald Cleaver, som også figurerer på noen hundre innspillinger med forskjellige prosjekter.

Konserten, i alle fall den delen vi får være med på, starter med Ravas «Interiors», med Lovano som innleder. Og allerede her stusser jeg en smule. For det virker som om Lovano ikke helt er på plass i låta, og da er det kanskje litt merkelig at han skal innlede (?). Etter hvert kobler Rava seg på, sammen med resten av bandet, og mye retter seg. I løpet av det drøye kvarteret låta varer, er det utvilsomt Rava og pianist Guidi som gjør mest ut av seg som solister, Guidis solo er formidabel, og kompet pusher og dytter hele veien på en fin måte.

Så følger nok en Rava-komposisjon, «Secrets», og med Ravas særegne spill helt fra start, blir dette noe helt annet og mer drivende. Rava kan på mange måter sammenlignes litt med Tomasz Stanko i sin måte å spille på, og det er lett å gjenkjenne litt av den litt «macho»-måten å spille på, som så mange italienere tyr til. Og her fungerer også Lovano litt bedre enn i åpningslåta. Men det er noe med spillet hans jeg ikke helt klarer å få med meg. I soliene synes jeg ikke han forteller meg noen ting. Det blir altfor mye å vise fram hva han kan, i stedet for å gi meg noe med «hode og hale».

Så får vi se om det går bedre i Lovanos «Forth Worth» og «Divine Timing» som er de to neste låtene. Men her oppdager man raskt at det ikke bare er spillet til Lovano det er vanskelig å forholde seg til. Det gjelder også hans komposisjoner, som jeg ikke synes er gode nok. Selv om temaet i «Forth Worth» swinger upåklagelig, og, merkelig nok, veldig i Ravas musikalske landskap.

Så runder de av med tre låter som henger sammen, Lovanos «Drum Song» og John Coltranes «Spiritual» før konserten avsluttes med Arlen og Harburgs «Over The Rainbow», som starter som et litt typisk Lovano-innspill, selv om vi får en fin bassintro fra Douglas, og som tar seg opp i «Spiritual» og avslutningen, som er en skikkelig publikumsfrier. Og Guidi og Ravas solier her er strålende.

Jeg synes det er hyggelig at musikere i stallen til ECM treffes og spiller sammen, og at plateselskapet initierer samarbeid av denne typen. Men det er ikke alltid det er like vellykket. Og dette prosjektet synes jeg ligger et godt stykke unna noen av de mest spennende «ad hoc»-prosjektene gjennom jazzhistorien.

Jan Granlie

Enrico Rava (tp), Joe Lovano (ts, tarogato), Giovanni Guidi (p), Dezron Douglas (b), Gerald Cleaver (dr)