Saksofonisten Enzo Favata er født den 17. november 1956 i Alghero i Italia. Han har gjennom flere år vært festivalsjef på festivalen Musica Sulle Bocche i Santa Teresa Gallura på nordspissen av Sardinia, hvor han, nesten, hvert år, har vært å høre i forskjellige, musikalske sammensetninger.
Nå er han igjen ute i en ny sammenheng. Denne gangen med vibrafonisten Pasquale Mirra, bassisten Rosa Brunello (for et nydelig navn på en musiker!) og trommeslageren Marco Frattini.
Albumet ble innspilt etter flere konserter de gjorde sammen sommeren 2020. Og det er tydelig at turneen har inneholdt musikk innenfor en rekke «sjangre». For her får vi ikke bare «enegisk» jazz, slik vi vant til å høre fra Favata, men også elementer av musikalske røtter både fra Afrika og middelhavsområdet, electronica, krautrock og mange andre forskjellige stilarter. Og det er kanskje det som gjør meg mest frustrert over platen. Og det måtte mange gjennomlyttinger, før jeg klarte å feste meg ved det som ble spilt.
Favata sier at han har lett lenge etter akkurat dette bandet. «Jeg trengte jazzmusikere som hadde en ny følelse og tilnærming til komposisjonene». Konsert etter konsert nådde kvartetten nye dimensjoner og stramhet, og hovedmålet var å klare å overføre kvartettens energi over på et album. «Jeg oppnådde dette gjennom en blanding av liveopptak og tilleggsproduksjon, overdubb av keyboards og analoge synther fra 70-tallet og andre gjester som ga en orkesterfølelse, som strykerne Salvatore Maiore og Maria Vicentini, den filmatiske vokalen til Ilaria Pilar Patassini, Marcello Peghins elektriske gitar og den kinesiske mester i guzheng, Zhan Qian. Da vi var i studio i februar, spilte vi inn to spor, «For Turiya» skrevet av Charlie Haden for Alice Coltrane og en ny elektronisk høyenergilåt, «Black Lives Matter» med samplet vokal fra Malcolm X, Fela Kuti og Steve Biko, et sterkt standpunkt mot rasisme, og dedikert til kampen til de med mørkere hudfarge enn oss» forteller Favata.
Albumet åpner med «Roots», som noen kanskje husker fra Ian Carrs Nucleus, legenden i britisk jazzrock og Canterburysound, som er en overrakende rocka versjon med Favata. Andresporet, «All Names» tar oss til et jazzrocklignende, afrikansk landskap, mens «Turn», med sopransaksofon, elektroniske instrumenter, vintage keyboard og orgel, theremin og synther, tar oss langt inn i jungelens lyder – eller i alle fall det jeg forbinder med lydbildet i jungelen. Dette er en vakker ballade, hvor Favatas fine sopransaksofon kommer krypende fra sitt tilhold i den tette skogen. «Salt Way» er bandets utforskning av «4th World Music», og vi beveger oss i nærheten av hva vi har fått høre fra trompeteren Jon Hassell og keyboardisten Brian Eno, men hvor Favatas saksofon holder oss godt innenfor jazzbegrepet, men fra mitt ståsted blir det egentlig litt for stillestående.
Så følger Charlie Hadens «For Turiya», en nydelig komposisjon som jeg synes denne gjengen gjør mye godt ut av. Her får vi nydelig sopransaksofonspill fra kapellmesteren, hvor han nesten kan høres litt norsk ut, før vi får den nye «Black Lives Matter», hvor elektronikken og samplingene får fritt utløp, over keyboardene. Her hadde jeg håpet på et «kok» etter den lovende åpningen, men det blir litt for stillestående etter hvert, men mer enn nok energi og «kok» til at man kan høre hvilken innstilling Favata har til bevegelsen. En god støttelåt for den viktige kampen, som, dessverre, ikke bare pågår i USA, men over store deler av verden.
Så avslutter de med «Oasis», en 12 minutters oppsummering av mange av elementene på albumet, kjærligheten til afrikansk musikk gjennom de etiopiske skalaene spilt på bassklarinett, som er blitt en nydelig avslutning på platen. Opptaket ble mikset og mastret av lydteknikeren Alberto Erre, med sin dype kunnskap om analogt utstyr, filtre og kompressorer og resultatet er en varm vegg av lyd som knapt kan oppnås med moderne digitale plug-ins.
Plate er blitt et nytt og litt annerledes møte med «The Brother», Enzo Favata, som jeg første gang møtte på Svalbard for mange år siden. Siden har vi møttes med ujevne mellomrom i adskillig varmere omgivelser enn i Longyearbyen. Og hver gang har han overbevist med fint saksofonspill, og i stadig nye kombinasjoner. Så får vi håpe at han beholder dette «holdet» en stund, så vi får mulighet til å høre de live, for eksempel foran kirken i Santa Terresa Gallura, for eksempel i løpet av sommeren 2022.
Jan Granlie
Enzo Favata (s, bcl, Paquale Mirra (vib, elec), Rosa Brunello (b), Marco Frattini (dr), Salvatore Maiore (vio), Maria Vicentini (vio), Ilaria Pilar Patassini (v), Marcello Peghins (g), Zhan Qian (guzheng)
