Ethan Philions er en bassist, komponist og bandleder fra Chicago som har vært å høre med Rufus Reid, Greg Ward, Mark Feldman, Howard Levy, Gary Bartz, Ernest Dawkins med flere. I hjembyen leder han tre forskjellige orkestre, hvorav Meditation on Mingus er ett av dem.
Dette er et ensemble som består av 10 musikere som hedrer den store bassisten og komponisten Charles Mingus. Bandet har mange av Chicago-områdets beste musikere innenfor den mer «streite» delen av byens jazzliv, og bandet består av Russ Johnson og Victor Garcia på trompet, Norman Palm og Brendan Whalen på trombone, Rajiv Halim, Geof Bradfield og Max Bessesen på saksofoner, Dana Hall på trommer og Alexis Lombre på piano.
Bandet har blant annet spilt på Chicagos Hyde Park Jazz Festival, og klubber som Green Mill og Fulton Street Collective, og ble omtalt som en av hovednavnene på Chicago Jazz Festival i 2022.
Meditations-platen (meditasjoner) kobler de sosiale og politiske temaene i Mingus’ musikk til det moderne livet. Mingus brukte musikken sin til å tale mot urettferdighet og for å oppfordre til medfølelse overfor alle mennesker. Budskapet hans gir gjenklang i vår nåværende tid – en epoke preget av økende problemer med hatforbrytelser, aggressiv politisk polarisering og stadig økende rikdomsforskjeller.
Og de starter med «Opce Upon a Time there was a Holding Corporation Called Ole America», som er en av hans mindre kjente komposisjoner, men som man finner som en del av på platen Not Heard… Played in its Entirely, at UCLA, og skrevet for Monterey i 1965, men innspilt i Royce Hall i Los Angeles, og utgitt på Mingus sitt eget plateselskap Jazz Workshop i 1966. Dette er en av komposisjonene til Mingus hvor han nesten blir symfonisk. Men ikke altfor lenge. Etter en litt «høytidelig» åpning løser det hele seg opp, og vi får en komposisjon som kunne gått rett inn på flere av hans mest kjente plater. Og selv om vi hører at det ikke er Mngus sitt eget band som fremfører låten, mest på grunn av at energien og trøkket fra salige Mingus ikke er like mye til stede, så låter det helt akseptabelt.
Deretter får vi «Haitian Fight Song», som første gang var med på platen The Clown fra 1957. Her starter det med bassen til Philion, som ikke er like «tørr» som Mingus sin bass var. Her synger bassen mer, men vi får allikevel en helt fin intro, før det velkjente bassriffet kommer inn, og om inviterer bandet inn i en, i Mingus’ tilfelle, til en himmelsk og løs versjon, som her er mye mer «dannet» enn nesten alt man har hørt fra «sjefen sjøl». Her hadde jeg, selvsagt, ønsket mer løssluppenhet og Dannie Richmond på trommer, men siden det er vanskelig å få nye innspillinger med de to, så får vi klare oss med dette bandet. Fint trombonespill, som kunne vært Jimmy Knepper, og helt ok driv, men litt mer «dannet» enn originalen.
«Self Portraits in 3 Colors» er å finne på flere av Mingus’ plater, og her synes jeg kanskje den blir behandlet litt for «seriøst», før vi får «Pithecanthropus Erectus», tittelsporet fra platen med samme navn fra 1956. Dette er en komposisjon Mingus selv forklarte som at den er «a ten-minute tone poem, depicting the rise of man from his hominid roots (Pithecanthropus erectus) to an eventual downfall due to ‘his own failure to realize the inevitable emancipation of those he sought to enslave, and his greed in attempting to stand on a false security.’ The song’s title refers to the Java Man fossil, which at the time of its discovery was the oldest human fossil ever found». Dette er en av mine favoritter i Mingus-katalogen, men også her synes jeg den blir behandlet altfor snilt.
«Prayer for Passive Resistance» finnes på flere innspillinger med Mingus, første gang på Pre Bird som ble innspilt i 1960 og 61, før vi får «Meditation for a Pair of Wirecutters», også en av de mindre kjente komposisjonene, men som du kan få originalen av på Right Now på Fantasy fra 1964.
Deretter får vi «Remember Rockefeller at Attica» fra innspillingen Changes One utgitt i 1975, som en av to Changes-plater, hvor Mingus virkelig setter inn sine politiske støt mot rasismen og kapitalismen. Denne er også på det utsøkte albumet Charles Mingus @ Bremen 1964 & 1975, som Sunnyside utga i fjor, hvor vi fikk den i en voldsom versjon, før de avslutter på behørig vis med «Better Git It In Your Soul», en av Mingus’ mest kjente komposisjoner.
Jeg kan godt like å høre andre musikere gjøre Mingus sine komposisjoner. Men jeg liker det best når musikerne har klart å beholde den energien som alltid var i Mingus’ musikk. I Ethan Philion synes jeg ikke kravet om energi oppfylles på tilfredsstillende måte. Det er fint spilt hele veien, solistene er dyktige, og alt fremføres fint og «pyntelig». Men det blir ikke Mingus, slik, i alle fall jeg, elsker Mingus. Det kan hende musikerne har for stor respekt for den gamle mester, eller at de ikke har fått ut alt de gjerne ville, men like tøft som Mingus’ mange band var, når de dessverre ikke helt opp mot.
Jan Granlie
Russ Johnson (tp), Victor Garcia (tp), Norman Palm (tb), Brendan Whalen (tb), Rajiv Halim (as), Geof Bradfield (ts, bcl, fl), Max Bessesen (ts, as, fl), Dana Hall (dr), Alexis Lombre (p), Ethan Philiob (b)
