Den amerikanske vokalisten Eva Cassidy slo gjennom med brask og bram i andre halvdel av 90-tallet. Hun ble født den 2. februar 1962, og ble kjent for sine tolkninger av jazz-, folk- og bluesstandarder, sunget med en kraftig, følelsesladet sopranstemme. I 1992 ga hun ut sitt første album, The Other Side, en samling duetter med Chuck Brown, etterfulgt av live-soloalbumet fra 1996 med tittelen Live at Blues Alley. Selv om hun hadde blitt hedret av Washington Area Music Association, var hun praktisk talt ukjent utenfor Washington, D.C. Menn det endret seg raskt etter av Live at Blues Alley kom ut. Hun solgte millioner av plater på kort tid, og særlig ble hennes tolkning av «Over the Rainbow» en megahit.
Nå har plateselskapet Blix Street Records utgitt en plate hvor hun synger «sammen» med London Symphony Orchestra, noe man skulle anta ville bli nok en salgssuksess for den godeste Cassisy. Problemet er bare at musikken er spilt inn i 2018, 2020 0g 2022, mens Cassisy forlot vår verden den 2. november 1996!
Her har man altså funnet opptak med henne, fjernet de originale instrumentene, tilpasset rytmikken og stemmen, og lagt til symfonikerne fra London.
Jeg har hatt sans for Cassidys klare og rene stemme på de originale opptakene. Liveinnspillingen Live at Blues Alley er en perle, med mange strålende versjoner av mer eller mindre kjentelåter gjort av andre. Men å putte stemmen hennes sammen med London Symphony Orchestra, kan ikke betegnes som noe annet enn gravskjending. Her har nok plateselskapet, etterkommerne og symfonikerne tenkt at de skal tjene enda mer penger på hennes klokkeklare stemme. Og jeg er ikke helt sikker på hva Cassidy selv ville ha ment omm denne utgivelsen.
Men hun synger like bra her som vi husker henne. Og vi fårChristine McVies «Songbird» som åpningslåt, før vi får «Autumn Leaves», Curtis Mayfields «People Get Ready», den tradisjonelle «Waly Waly», en nydelig versjon av Cyndi Laupers «Time After Time», Buffy Saint Maries «Tall Trees in Georgia», Bill Withers «Ain’t No Sunshine» og Fisher og Careys «You’ve Changed» før hitparaden avsluttes med Stevie Wonders «I Can Only Be Mine». Og selv o m det er mer enn nok av stoff her som kunne skape en god variasjon og spenning i musikken, er det meste satt sammen slik at det skal tekkes et middelaldrene publikum, og at det er en plate som kan surre og gå i bakgrunnen på amerikanske coctail-parties.
Jeg har litt vanskelig for å utsette noe på Cassidys innsats på de ni låtene. Og det er det heller ingen grunn til. Hun har jo ikke hatt noe med innspillingene å gjøre. Hun synger hele veien nydelig, og å sette disse balladene sammen med et symfoniorkester hadde vært helt ok, om det var gjort mens hovedpersonen selv kunne ha vært med og bestemme. Riktignok er pianisten Larry Williams med på en låt og trommeslageren Raice McLeod med på et annet i originalopptak (det var muligens vanskelig å fjerne de helt fra originalene?), og har vel heller ikke hatt noe de skulle ha sagt om prosjektet. Men resten er lagt på i etterkant, og burde ha vært stanset av noen som ikke kun tenker profitt, før dette hadde blitt gjort. Og nå kan vi vel bare vente i gru på at London Symphony Orchestra og plateselskapet skal utgi Billie Holiday med symfonikerne eller Charlie Parker med oppdaterte strykere. Eller hva med Cecil Taylor og London Symphony Orchesstra? Om det skjer så lover jeg grisebank og buksevann til alle de ansvarlige!
Skammelig!
Jan Granlie
Eva Cassidy (v, g), Lenny Williams (p), Raice McLeod (dr), Christopher Willis (org, p), Andrew Synowiec (g), Nick Vincent (dr), Michael Valerio (b), London Symphony Orchestra
