Den britiske saksofonisten Evan Parker hørte landsmannen og trommeslageren Paul Lytton på BBC radio for første gang i 1969, og foreslo raskt at de måtte møtes. De delte en sterk interesse for fri improvisasjon og hadde hver for seg arbeidet med elektronisk musikk. Parker med Hugh Davies i Music Improvised Company, og Lytton med David Vorhaus’ White Noise. De øvde i måneder sammen før de gjorde sin første konsert i 1970, og derfra og fram til i dag, har de to utviklet et nærmest magisk samspill sammen med blant andre bassisten Barry Guy, både i triosammenheng og i Guys London Jazz Composers Orchestra, i trio med pianisten Marilyn Crispell, og med Alexander von Schlippenbach, hvor Lytton har overtatt trommestolen etter Paul Lovens.
De har som duo, gjort flere innspillinger tidligere, og, så vidt jeg vet, så kom den første, «Collective Calls (Urban) (Two Microphones)» i 1972, før de fulgte opp med «At the Unity Theatre» i 1975, «Three Other Stories» i 1995 og «Two Octobers» i 1995, med innspillinger de hadde gjort i perioden 1972-1975.
På denne 20-års «jubileumsplaten» får vi 11 frittgående «strekk», hvor alle titlene er hentet fra Elias Canettis roman «Party in the Blitz».
For den som kjenner disse to musikerne fra tidligere, så er dette musikk dere kjenner ut og inn. Vi får akkurat det vi vil ha. Parkers velkjente sirkelpust, som han er bltt så kjent for. Og Lyttons pågående trommespill, som pusher Parker hele veien, omtrent som om han også drev med sirkelpustspill.
Parkers tenorsaksofon er i stor grad en slags forlengelse av det man fikk servert fra John Coltrane de siste årene av hans liv. Og jeg må si at jeg liker best å høre Parker i en slik akustisk sammenheng som her, hvor han må kommunisere tett med få andre musikere. Det er da hans Coltrane-inspirerte spill kommer best til sin rett, og sammen med «lynvingen» Paul Lytton, så kreves det at an leverer fra øverste hylle. For Lytton er ikke en trommeslager som i en slik sammenheng fungerer som en ren kompmusiker. Han er hele tiden frampå med spennende og pushende innspill, og hans energiske trommespill får andre musikere, i dette tilfelle Evan parker, til å skjerpe seg ekstra og levere interessant og drivende spill.
Å gjøre en «frittgående» duoplate med trommer og tenorsaksofon, er nok en krevende øvelse. Du skal faktisk ha en hel del å si for å få det til å fungere og ikke bli en serie med tillærte triks og fraser man har hørt tidligere. Og denne kunsten synes jeg både Parker og Lytton gjennomfører med stor overevisning på denne innspillingen. Det virker som om de rett og slett har mye å snakke om. Og hele tiden går samtalene lett og fint, og det er ofte Parker som fremmer problemstillingene og kommer med temaene som skal snakkes om og diskuteres, så kommer Lytton med innspill og forslag til løsninger og diskusjonen går. Og i slutten av hvert spor er det ikke hele tiden vi kan fastslå om de er blitt enige eller ikke. Men når de er gjennom sistesporet, «Each thing, the one, the ther and both together would amount to the truth», så høres det nesten ut som de har vært gjennom alle personlige problemer de ville diskutere. De har vært innom de fleste verdensproblemer, og det høres ut som de er blitt enige om at verden nok var bedre da de traff hverandre første gang for 20 år siden.
Platen er hele veien en ytterst spennende konversasjon mellom en av freejazzens mest spennende tenorsaksofonister og trommeslagere. Og 11 konversasjoner mellom to gamle venner, som kjenner hverandre svært godt fra mange «sjøslag» opp gjennom årene. En plate jeg mer enn gjerne anbefaler til den nyfikne, som gjerne vil få et innblikk i hva disse to, gamle vennene snakker om, musikalsk.
Jan Granlie
Evan Parker (ts), Paul Lytton (dr)
