Trompeteren Felix Rossy, fra Barcelona, sier at «Looking at the Surroundings» er hans måte å motsette seg den holning om individualisme som råder i dagens samfunn. Han er mer interessert i kollektivet, noe han har forsøkt å dyrke på sin plate med sin kvintett, innspilt live i Note 79, den 17 juli 2019 (en av låtene, «Incandescent» er innspilt i La Pedrera den 27. juli 2018).
Med seg i denne kollektive kvintetten har han trombonisten Tomeu Garcias, pianisten Davis Whitfield, bassisten Ben Tiberio og trommeslageren Andreu Pitarch, pluss at trombonisten og vokalisten Rita Payés er med på det fjerde sporet, «Kike’s Blues».
Musikerne i kvintetten har kjent hverandre i mange år, og Rossy og trommeslageren Andreu Pitarch har vært venner siden de var ti år gamle. Pianisten Davis Whitfield er en av de musikerne Rossy av og til henter over fra USA, og de har vært venner siden de var tenåringer. Trombonist Tomeu Gracias kommer fra Mallorca, og er en av de best bevarte lokale hemmelighetene, som Felix møtte da han kom til Barcelona for å studere. Ben Tiberio er en voksende stjernebassist på New York-scenen.
Selv beskriver Rossy konserten(e) som «intime, mystiske og kraftige». Og har man sans for den gamle Blue Note-katalogen, så er det en del å se fram til her.
For ut fra besetningen så er dette musikk vi kjenner fra ett utall Blue Note-plater fra 60-tallet, hvor mange avspilles relativt ofte i heimen. Og selv om John Coltranes «Blue Train» står som en milepæl for musikk med trompet og trombone i front (riktignok uten Coltranes utmerkede saksofonspill i dette tilfellet), så er vi litt i det samme landskapet i åpningssporet, «Changes». Her legger vi merke til relativt fint pianospill fra Whitfield, i en låt som glir rett inn i hard bop-tradisjonen. Nå kan man kanskje si at opptaket ikke akkurat er av studiokvalitet, men er det live, så er det live!
Tittelsporet er en fin ballade, og trombonespillet i «Infant Eyes» kan nesten sammenlignes med Julian Priesters innsats med Coltrane, selv om den er litt oppdatert, og hørbart europeisk. Men dette er Garcias’ låt, og som tromboneballade fungerer den fint. I «Kike’s Blues» får de besøk av trombonisten Rita Payés, i en låt som lar trommeslageren få relativt mye plass, med en solo som «bryter» litt med hard bop-stilen som resten av låten er, men helt ok, før vi får «Incandescent», som er en medium blues som «tusler» fint av gårde, uten å sette altfor store spor etter seg.
De går mot slutten med «One for Ana», som er nok en enkel ballade med piano og trombone i front, før de avslutter med «Back & Forth», hvor de venter litt tilbake til starten, med nesten McCoy Tynersk pianospill og fint trombonespill igjen.
Og selv om dette er trompeteren Felix Rossy sin plate, så synes jeg ikke han fremhever seg selv altfor mye. Man kunne kanskje ha ønsket enda mer av hans fine trompetspill, for i de «strekkene» han slipper seg selv løs, så låter det riktig fint. Hør bare på hans solo i avslutningssporet. Det er som å høre en kombinasjon av Dizzy Gillispie og Clifford Brown (nesten), men er det det kollektivet som er det viktigste, så passer det kanskje ikke med altfor mye «selvskryt».
Jan Granlie
Felix Rossy (tp), Tomeu Garcias (tb), Davis Whitfield (p), Ben Tiberio (b), Andreu Pitarch (dr), Rita Payés (tb. v)
