Den danske pianisten Lars Fiil har de senere årene markert seg som en original komponist og pianist i det danske jazzmiljøet. Hans forrige utgivelse, «Frit fal», fikk relativt god og positiv omtale her på salt-peanuts.eu, så hva så med hans nye, hvor bandformatet har vokst fra trio til septett?
Jeg må innrømme at jeg blir litt skeptisk i starten. Da står musikken litt for «stille» etter min smak. Men det bedrer seg, og allerede et lite stykke ut i åpningssporet «Why Search For Common Ground», skjer det spennende ting. Musikken vokser, både ved hjelp av vibrafonspillet til Martin Fabricius, bass-spillet til Casper Nyvang Rask og, ikke minst, på grunn av trompetspillet til Tomasz Dabrowski og trommespillet til Bjørn Heebøll.
Musikken på førstesporet prges kanskje litt mye av at det er litt meditativt, med gjentagende tema i pianoet, men det er med på å gjør musikken spennende.
Andresporet «You Schold Say I» fortsetter i det meditative, men et gjentagende tema i pianoet som vibrafonen legger seg på, og sammen med bassen utvikler de spillet på en fin måte, før det brytes opp med trompet og saksofon. Men hele veien oppholder de seg i det litt søkende landskapet, som kan bli problematisk å få noe ut av for andre enn musikerne selv, og den nærmeste «familie». Her savner jeg at en eller annen tar grep og fører den litt stillestående melodien og improvisasjonen videre.
Det samme synes jeg er tilfelle i «Is It Doubt», som blir veldig søkende i uttrykket. Vibrafon og bassklarinett i helt ok samspill, men jeg savner at det skjer noe. At noen tar grep og «peiser på» innimellom.
Da skjer det heldigvis noe i «Progress In The Name Of». Her er alle musikerne på hugget, vi får en fin melodi, og musikerne bidrar alle med fine innspill. I tillegg swinger det upåklagelig av det hele. Det er bare så synd at vi må vente til nest siste låt før det løsner.
Så avslutter de med «Everything Is A Translation», hvor de, dessverre, er litt tilbake i det søkende og meditative. Vi får spennende trompetspill av Dabrowski (som er den nye stjernen innenfor den moderne, danske trompetskolen), men bortsett fra det så skjer det ikke så altfor mye interessant.
I det hele tatt er dette blitt en innspilling med mye ettertenksomhet og «føling», som jeg tror musikerne og «familien» får adskillig mer ut av, enn oss som ikke er på konsert med bandet, og må sitte på utsiden av høgtalerne for å lytte. Og det er synd, for dette er musikere som kan «fleske til» når de vil, og som de gjør i «Progress In The Name Of».
Jan Granlie
Tomasz Dabrowski (tp), Henrik Pultz Melbye (ts, cl), Henrik Olsson (g), Martin Fabricius (vib), Lars Fiil (p), Casper Nyvang Rask (b), Bjørn Heebøll (dr)
