Etter noen år med pianostudier, oppdager Filippo Orefice jazz og afroamerikansk musikk ved å høre Tony Scott på konsert. Han begynte å spille saksofon og klarinett i 12-årsalderen med sin første lærer Daniele D’Agaro. Og han fortsatte sine musikkstudier i KUG Graz med Don Menza, Renato Chicco og Karlheinz Miklin, og fikk sin bachelorgrad i jazzsaksofon i 2009. I 2019 tok han i tillegg en mastergrad i «Filmmusikk og komposisjon ved Conservatorio di Rovigo.
Han har gjort en rekke plateinnspillinger, og han har samarbeidet med en rekke musikere fra det sørlige Europa.
På sin nye plate, Kalaima, samarbeider han med pianisten Fabrizio Puglisi og trommeslageren Marco D’Orlando, mens han selv spiller tenorsaksofon og klarinett i de 12 sporene, som i hovedsak er gjort av Orefice, i tillegg til at Puglisi er kreditert for to låter, D’Orlando har laget de to siste låtene, en er gjort kollektivt av trioen, og en er skrevet av Thelonious Monk («Criss Cross»).
Og de starter med Orefices «Malaika», og jeg må innrømme at jeg blir litt overrasket. For siden platen er utgitt på det friske AUT Records, forventer jeg nesten relativt høy grad av frijazz på platene de utgir. Ja da, vi mfår et snev av det også i denne første låten, men det føles litt konstruert og litt for planlagt og regisert. Det føles som de holder litt for mye igjen, til at jeg føler de egentlig leverer det de egentlig ønsker.
Det fortsetter i andre sporet, «Intermission», som er en kort klarinettsolo, som låter friskt og adskillig mer spennende enn åpningssporet, før vi får Puglisis «Triogramma», hvor jeg føler de tre musikerne slipper seg adskillig mer løs enn på åpningssporet. Dette er en fin komposisjon, hvor det fungerer veldig fint med klarinett som hovedinstrument. Men også her er alt veldig planlagt på forhånd, selv om de har sekvenser av friere improvisasjon. Og særlig synes jeg andredelen er spennende. Og alle tre musikerne lytter fint til hverandre, eller leser «blekkene» godt, for her skjer det spennende ting etter hvert. Litt Thelonious Monk, litt sør-europeisk macho, og mye fin frijazz.
Innimellom de mer helhetlige komposisjonene får vi korte intermessoer, som er med på å gjøre platen mer spennende, og Puglisis fjerdespor, «Intervallo»! som klokkes inn i 1:30, er en frisk avveksling, før vi får Orefices «Gurken», som er en låt som nesten kunne vært brukt som intro til et underholdningsprogram på fjernsyn eller radio, før Orefice tar grep og gjør en fin tenorsaksofonsolo som bryter meed fjernsyns- og radiokonseptet. Her får vi en saksofon/trommeduo som kanskje er høydepunktet på platen. Det er nesten som å høre Charles Lloyd i duo med Billy Higgins på platen Which Way Is East, innspilt i 2001 og utgitt etter Higgins død i 2004 på ECM. Men Puglisi lar ikke de to holde på altfor lenge i fred. Etter hvert overtar han plassen til Orefice, mens D’Orlando fortsetter som om ingenting er hendt. Og når Puglisi tar seg en pause får vi en fin trommesolo.
Og når de går inn i balladestemning i den korte «Intero» som de improviserer fram sammen, merker vi at dette er musikere som «kan» hverandre, og som er enige om hvor de skal i den kollektive improvisasjonen, før de er over i en av Thelonious Monks fineste komposisjoner, «Criss Cross». Her får vi den i en temmelig original versjon, hvor Orefice spiller klarinett, og utfordrer pianospillet hele veien. Jeg tror dette er en av de mest originale versjonene jeg har hørt av komposisjonen, ikke bare fordi klarinetten spiller en viktig rolle, men fordi både piano og trommer tar låta flere hakk til venstre for originalen. Og selv om pianosoloen har mye Monk i seg, så er den allikevel original og personlig. Og jeg er overbevist om at Monk ville ha elsket denne versjonen.
Deretter får vi Orefices «Transitions», som går relativt stille, men kanskje ikke så rolig, for seg, og jeg føler at trioen blir friere og friere ettersom platen skrider frem. Her får vi et fint tema i klarinetten, som følges godt opp av de andre to, og mesteparten av musikken er nok nedskrevet, men med åpne partier, hvor de kan slippe seg mer løs, før vi får Orefices «Theme for Bebe», som ligner litt på foregående, men med tenorsaksofon i stedet for klarinett. Denne blir gjort som en ballade, og i disse roligere låtene synes jeg kanskje tenorsaksofonlyden blir litt «flat» og upersonlig, men det gjør ikke så mye, så lenge kreativiteten og spillet er bra. Og det er det her.
Orefices «Uzio» følger, og tar oss opp i medium-tempo, i en ganske spennende «rund-dans» i 60-tallets tenorsaksofonjazz, med en drivende og god pianosolo, hvor Monk dukker opp i skyggene, før vi får D’Orlandos to bidrag, den korte «Intermesso» og avslutningslåten «La Bestia». Den første er en trommesolo, med litt for jazzrockaktig trommelyd – nesten i Billy Cobham-land, på under ett minutt, før sistelåta tar oss inn i det lekne frijazzlandskapet. Mye ostinat-spill i starten, men som løses opp med noe Charles Lloyd kunne gjort med sine senere band. Her legger pianisten og trommeslageren ett rytmisk teppe bak tenorsaksofonen som nærmest svever over resten med stor overbevisning. Men etter hvert går han inn for landing og «menger» seg med de andre musikerne i en tatt og fin (og relativt heftig) sekvens vi virkelig kan like.
Kalaima er blitt en spennende plate som vokser utover på platen, og som ved flere gjennomspillinger utvikler seg til en deilig, original og spennende innspilling.
Jan Granlie
Filipo Orefice (ts, cl), Fabrizio Puglisi (p), Marco D’Orlando (dr)
