På skive

FINNERUD TRIO

Finnerud Trio «Thoughts»
RUNE ARKIV, RALP322
[GJENUTGIVELSE]

Finnerud-trioen – med Svein Finnerud på piano, Bjørnar Andresen like gjerne under, som på, bass, og Espen Rud på trommer – så dagens lys og slapp sin første plate i 1968. Etter utgivelsen av plata med den nye gruppas navn, «Svein Finnerud Trio», ble verken norsk jazz eller resten av verden den samme igjen.

De tre musikerne og utgiveren, musikerorganisasjonen Norsk Jazzforum, hentet inspirasjon fra den nye frigjorte musikken som hadde vokst fram i New York, etter den såkalte oktoberrevolusjonen i 1964-65. Kanskje hentet den norske pianotrioen aller mest inspirasjon fra en av anførerne av denne radikaliserte musikerverden, den kanadiske pianisten Paul Bley. Etter platedebuten i 1968 var Finnerud-trioen en sentral og toneangivende del av et musikkmiljø som satte helt nye standarder for hvordan moderne, norsk jazz skulle lyde.

Mer enn det: For fra første stund bidro de tre også til å skape et grunnlag for tett samarbeid mellom ny improvisert musikk og ny-musikkmiljøet. For første gang vokste det på denne tiden fram en erkjennelse av at jazz og improvisert musikk på den ene siden, og konservatorie-skolert samtidsmusikk på den andre, ikke trengte å være skilt fra hverandre med vanntette skott. De to sidene kunne faktisk gå mye lenger enn bare å ha en dialog seg i mellom. De kunne også inngå i en fruktbar forening, i et svært så fruktbart samlag.

På mange måter er det, målt i musikalsk tid, ikke lenge siden 1968. Og det skyldes ikke minst Finnerud-trioen. I dag tar vi samvirket mellom improvisert musikk og samtidsmusikk nærmest som en selvfølge. Men det er nyttig, i det minste av og til, å minne oss selv på at dette overhodet ikke er en naturgitt tilstand. Det var en tid for ikke lenge siden da opprettholdelesen av et slikt skille var en selvfølge. Og ikke minst er det også nyttig å minne oss selv på at Finnerud-trioen var en viktig del av den bevegelsen som løste opp dette skillet.

Finnerud-trioen var ikke bare opptatt av musikken. Like mye som presentasjon av den nye musikkens innhold, la også denne trioen nye standarder for hvordan musikken visuelt skulle framføres på en scene. Fra 1968 og årene etter utviklet de sine jazzkonserter til svært så teatrale opplevelser, med bruk av helt nye uttrykk for performativ framføring av musikkens innhold fra en scene. Trioens konserter, først på Munchmuseet og seinere på Henie Onstad-sentret, ble skjellsettende audiovisuelle opplevelser for et stort og ungt musikkinteressert publikum.

Minnet om disse konsertene er da også fortsatt en levende del av historien om norsk avantgarde-jazz. Trioen gjorde jazzens samtidige utvikling til del av et større kunstprosjekt, jazzens musikk og presentasjon fikk en plass i den nye avantgardistiske kunsten. Etter åpningen høsten 1968 var det ingen steder som var identifisert med den nye, internasjonale avantgarden, som Henie Onstad. Og Finnerud-trioen var en selvfølgelig og toneangivende del av den nye scenen på det nye kunstsentret vest for Oslo.

«Svein Finnerud Trio» fra 1968 og «Plastic Sun» fra 1970 var begge to album som ble spilt inn i den nye framvoksende grensesonen mellom ny samtidsmusikk og jazz. Trioens plater var bidrag til den nye kunst-avantgarden som vokste fram. Det første albumet ble spilt inn på Munch-museet, det andre på Henie Onstad-sentret. Etter et mellomspill med «Multimal», med Calle Neumann og Trond Botnen i 1972, kom så i 1974 tiden for et tredje trioalbum.

I oktober 1974 gjorde Finnerud-trioen opptak på Henie Onstad-sentret til det nye tiltenkte tredjealbumet. Men i mellomtiden hadde de kommersielle plateselskapene lært at selv om musikken var særegen, nyskapende, frisk og original, så var salget sjeldent godt nok til å gjøre slike utgivelser lønnsomme. Opptak av i alt åtte låter ble gjort. Den norske popmusikalske keiseren Arne Bendiksen takket allikevel nei, og etter det var heller ikke andre plateselskap villige til å utgi albumet.

Opptakene ble derfor liggende i arkivet. De ble ikke utgitt før i 1985-86, over elleve år etter at de var innspilt. Og når de ble utgitt, ble de selvfølgelig ikke utgitt av et ordinært plateselskap. De ble derimot utgitt av Henie Onstad-sentret selv, for å korrigere en da elleve år gammel forsømmelse. Slik formulerte sentrets intendant og direktør Per Hovdenakk det i essayet som ble gjengitt på plata. Albumet ble utgitt på en label skapt for anledningen – utgitt av sentret selv, på en label som fikk navn etter utstillingssalene på Høvikodden, Prisma Records.

Med begrenset opplag og begrenset distribusjon av originalen, er – nærmest selvfølgelig – denne vinylutgivelsen i dag, 35 år seinere, en sjeldenhet å se til salgs. Finner du et eksemplar i god skikk, må du nok regne med å måtte betale i det minste mellom et par tusen kroner for det. Musikken fra plata fikk allikevel en slags gjenutgivelse på CD, i 2008 ga den seinere musikalske kuratoren ved Henie Onstad-senteret, Lars Mørch Finborud, ut samleboksen «Svein Finnerud Trio – The Complete Released Works 1968-1999» på sin daværende label Plastic Strip i 2008. Ingen annen utgivelse av dette materialet har så langt forefunnes.

Plata «Thoughts» har nok – på grunn av sin begrensede distribusjon – havnet i sidespeilet og i glemmeboka for mange lyttere til trioens musikk. Dette ble også delvis forsterket, da «Plastic Sun» ble gjenutgitt på den revitaliserte Odin-labelen for tre år siden. Bare så det er sagt med en gang, «Plastic Sun» fortjener all den oppmerksomheten den fikk. Men la det også være sagt: «Thoughts» står seg fortsatt svært godt i forhold til begge sine to forgjengere – akkurat slik den gjorde ved førstegangsutgivelsen i 1986. Albumet framstår fortsatt som en essensiell del, ikke bare av arven etter Svein Finneruds trio, men også av dens etterlatte diskografi. Ethvert møblert hjem med respekt for seg selv bør kjenne, og ikke minst ha, dette albumet.

En ting framstår i dag som åpenbart: Sporene etter Finnerud-trioen i norsk improvisert musikks moderne historie, er lange, dype og sentrale. Det gjelder også ikke minst i historien om de siste 30 årene. Det framstår i dag som en tragedie at Finnerud og Andresen aldri fikk anerkjennelsen de fortjente, og at de aldri fikk muligheten til å kunne leve godt av sin egen kunst! Den eneste av trioens medlemmer som har greidd det, er han jeg fortsatt husker jentene på gymnaset – etter en skolekonsert med trioen i 1970 – omtalte som «den unge, kjekke i bandet», Espen Rud.

Guttas favoritt, den ville Bjørnar Andresen, og han som dypt fascinerte de svært få musikkinteresserte av oss, Svein Finnerud – ingen av disse fikset det. Men de to fikk heldigvis en slags revansje. For akkurat som Henie Onstad-senteret ble en plass for å yngle ny musikk på 1970-tallet, ble også musikklubben Blå i de gamle fabrikklokalene på østsiden av Oslo, en yngleplass for en helt ny generasjon norske improvisasjonsmusikere.

En generasjon nye musikere fikk rundt milleniumsskiftet sin musikalsk formative oppvekst ved klubben Blå, etter at klubben åpnet tidlig i 1998. Heldigvis fikk Svein Finnerud og Bjørnar Andresen lov å være mentorer for flere unge og lærevillige musikere i det dynamiske miljøet rundt Blå de nærmeste årene etter oppstarten. Før de begge mestrene gikk bort alt for tidlig. Finnerud døde i 2000, bare 54 år gammel, mens Andresen gikk bort 59 år gammel, i 2004.

Seinere har også nyere og seinere generasjoner av norske musikere gjenoppdaget Finnerud-trioen og dens musikk. Musikere som aldri kunne oppleve musikerne og deres musikk i levende live. Slik som når Anja Lauvdal og hennes Moskus Trio gjen- og omskapte «Plastic Sun» under Motvind-festivalen i fjor, et prosjekt de forøvrig da allerede hadde gjort på Henie Onstad. Så Finnerud-trioens arv er definitivt fortsatt levende.

Det er vel først i dag – femti år etter dens storhetstid – at vi til fulle begynner å innse hvor viktig denne trioen faktisk var i sin blomstringstid. En blomstringstid som mer eller mindre var avsluttet omkring den tiden da «Thoughts» ble innspillt – i oktober 1974. Med unntak av to konserter, i henholdsvis 1982 og 1992, er siste konsert med Finnerud-trioen – av i alt 26 konserter med trioen på Henie Onstad som er registrert i sentrets offentlige arrangementsarkiv etter høsten 1968 – i oktober 1975.

Albumet «Thoughts» bærer overhodet ikke preg av at dette var slutten. Av de i alt åtte sporene på «Thoughts», er sju av disse angitt med Bjørnar Andresen som opphavsmann. På ett spor – «Limpin’» – er Svein Finnerud angitt som komponist. Men musikken er allikevel kollektivt skapt og uttrykt, det er det integrerte kollektivet og det kollektive uttrykket som gir trioen og dens musikk, sin styrke. Labelen Rune Arkiv beskriver albumet som «…the trio´s deepest, darkest, most personal and reflective album», og får den med det til å høres ut som en tungsindig plate. Det er jeg overhodet ikke enig i – denne plata er et livsbejaende, kunnskapsrikt og veloverveid uttrykk for musikk, skapt av musikere med en meget dyp forståelse for musikken språk og kommunikasjon. Det er definitivt på tide at det strålende verket denne plata faktisk utgjør, blir tilgjengelig igjen. Men kjapp deg! Plateselskapet Rune gir den ikke ut i mer enn 500 eksemplarer.

Nyproduksjonen er ‘bærre lekkert’ gjort. Der originalen var et såkalt gatefold-omslag, er denne utgivelsen et standard innstikksomslag. Innsiden i det sammenbrettede originalomslaget er nå gjengitt i et eget ilegg. Der kan man nok en gang – og må det sies, med stor glede – lese essayet fra 1985 av Per Hovdenakk, daværende intendant og seinere mangeårig direktør ved Henie Onstad.

Rune Arkiv har hyret Helge Sten til å forestå remastringen fra de gamle analoge master-tapene. Nå skal det sies at lyden på originalutgivelsen fra 1986 allerede var utmerket. Ikke minst som følge av at det var elektroakustiker og lydmester ved Henie Onstad-senteret, Harold ‘Hal’ Clark, som hadde skrudd lyd under innspillingen.

På gjenutgivelsen opplever jeg at musikkens åpenhet, romlighet, og generelt den gode lyden, er beholdt og godt gjenskapt. Det er en nærhet, godt gjenskapt i gjengivelsen, gjennom høyttaleren som gjør at du nesten sitter på – eller er det under? – fanget og bassen til Bjørnar Andresen. Det er svært godt å være i rommet til Finnerud-trioen, og i det rommet å lytte til – og etter hver slutte seg til – deres musikalske tanker.

De nye digitale mastrene som er skapt og brukt i cuttingen av denne gjenutgivelsen er basert på de analoge mastrene fra 1975, samplet med 24-bits dybde og 96 kHz samplingsrate. Dette sikrer en god gjengivelse av de analoge lydsporene. Denne oppløsningen er videre brukt også i grunnlaget for produksjonen av den (analoge) LP-matrisen. Cuttingen av LP-ene er gjort av velrenommerte SST GmbH i Frankfurt, der Daniel Krieger styrer og holder kontrollen. Alt dette understreker den audiofile tilnærmingen til produksjonen av nyutgivelsen.

Alt i alt er det blitt en flott produksjon, og en strålende gjengivelse av et sentralt album fra en trio som står som en påle i norsk jazzhistorie. Jeg kan kun gjenta: Get it while you can!

Johan Hauknes

Svein Finnerud (p), Bjørnar Andresen (b), Espen Rud (dr)

Skriv et svar