Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

FIRE!

«defeat»
RUNE GRAMMOFON, RCD2217

Den svenske trioen FIRE! har, de senere årene, utgitt flere spennende album basert på det frie og, ikke minst, rytmiske man kan få ut av en trio som befinner seg med en fot i jazzen og den andre innenfor den energiske delen av rocken. Og når dette blandes sammen får man en ytterst heftig og frekk kombinasjon av improvisert musikk de tre er foregangspersoner på i Europa i dag.

Trioen består av saksofonisten Mats Gustafsson, bassisten Johan Berthling og trommeslageren Andreas Werlin, og triopen er selve grunnelementet i de tres større prosjekt FIRE! Orchestra, som de senere årene har gitt oss ytterst spennende og nyskapende musikk.

Trioen har tidligere gjort sju innspillinger, noen i et rent trioformat, og noen i samarbeid med Jim O’Rouke og Oren Ambarchi. På deres nye innspilling har de fått med to medlemmer av FIRE! Orchestra, nemlig trompeteren Goran Kajfes og trombonisten Mats Äleklint, to av de mest spennende innenfor sine instrumenter i Europa i dag, og to musikere som passer perfekt sammen med trioen.

Vi får fem sekvenser, og i det jeg setter den på første gang, må jeg sjekke om jeg har fått riktig plate, for det starter med Gustafsson på fløyte – noe man ikke evant til å høre. Men alt faller på plass da Berthlings bass kommer inn, og Werlins trommer kommer snikende, og vi får et typisk FIREsk rytmisk underlag. «a random belt. rats you out» tar oss et stykke videre fra der vi er vant til å høre trioen. Ikke minst på grunn av Gustafssons fløytespill, som overrasker, før Kajfes’ trompet kommer inn og vi er i gang. Jeg føler det rytmiske i denne åpningen setter seg solid i mellomgulvet med en energi som bare er der, uten at det merkes så godt på utsiden. Gustafsson kommer inn med erketypisk barytonspill og sammen med Äleklints trombone og Kajfes trompet, er vi (nesten) inne i det store orkesterets musikalske landskap. Det rytmiske er temmelig ensartet hele veien, og det er de tre blåserne på toppen som vrir og vender på låten, som er typisk FIRE!, men med de to ekstra blåserne som bonus.

Andresporet, «each millimeter of the toad, part 1», starter med Berthlings bass før Gustafsson igjen kommer inn på fløyte. Hva er i ferd med å skje med den godeste «bråkebøtta»? Har han blitt for gammel til å holde baryton-, bass- og tenorsaksofonen oppe? Men av alle de mange som spiller fløyte, må jeg innrømme at Gustafsson er en av de jeg kan like best. Plutselig endrer stemningen seg i låten, og vi får en kort trommehvirvel helt mot slutten, før de er over i «each millimeter of the toad, part 2», med et fint, og nesten litt Gil Evans-preget blåserarrangement, dypt der nede med et deilig bass- og trommekomp, før Gustafsson motbeviser min idé om at han er blitt for gammel til å bære barytonsaksofonen. Her kommer han inn med nydelig spill, som er langt mer «nedpå» enn mye av det vi har hørt fra han tidligere, hvor det har føltes som om han setter livet på spill for å rette ut saksofonen. Her er det fullt trøkk, men jeg føler det er mer kontrollert enn tidligere, der han svever over de to andre blåserne og kompet. Strålende!

«defeat (only further apart…)» starter (nesten) med congas, eller i alle fall et trommespill som tar oss med til Afrika, før vi får et tema i blåserne som kunne vært hentet fra flere av de afrikanske musikerne som emigrerte til London under apartheid-perioden. Et nydelig og seigt tema som overtas av Äleklint som avleverer en nydelig trombonesolo. Her viser bandet en helt ny side ved seg selv, og når de beveger seg inn i et litt nytt landskap, gjør de det som om de aldri har gjort noe annet. Det er overbevisende, spennende og ytterst interessant, og gir oss enda flere grunner til å følge bandet framover.

Så avslutter de med «alien (to my feet)» med Gustafssons barytonsaksofon i front over noen litt truende trommer. Lange fine toner i saksofonen over Berthlings like lange toner i bassen, og vi får en fin duo mellom de to med Werlins tam-tam-trommer i bakgrunnen. Denne låten er ytterst melankolsk i stemningen, og vi lurer litt på hvor lenge de tar sjansen på å oppholde seg i dette landskapet. Litt etter litt blir det mer «trøkk» i barytonsaksofonen, men ikke like heftig som vi er vant til å få det fra Gustafsson. Og det er hele veien vakkert og «nedpå», selv om man aner en energi i bakgrunnen, kanskje litt innestengt energi som man ikke vil ta ut denne gangen, men man merker at den er der. Så plukker Gustafsson igjen fram fløyta, og sammen med el.bassen i front, får vi nydelig spill.

FIRE! har med «defeat» laget en litt annerledes plate, skal vi sammenligne med de tidligere. Men de beviser med all tydelighet at de også takler å spille mer «organisert» og «nedpå». Derfor er dette blitt en av de mest interessante og spennende platene fra trioen siden starten. Og med å få selskap av Kajfes og Äleklint har de fått utvidet sitt musikalske språk ytterligere, og gitt oss en nydelig plate vi skal bruke mye tid på framover.

Jan Granlie

Mats Gustafsson (fl, bs, elec), Johan Berthling (b), Andreas Werlin (dr), Goran Kajfes (quadrotone tp), Mats Äleklint (tb, sousaphone)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.