Den amerikanske saksofonisten Pharoah Sanders., er en av de gjenlevende av «eliten» fra 60-tallets jazzopprør. Han er født i Arkansas den 13. oktober 1940, og fikk sitt endelige gjennombrudd i John Coltranes band i 1965 (platene «Ascension», «Live in Seattle», «Om», «Kulu Sè Mama», «Selflessness: Featuring My Favorite Things» og «Meditations»). Han kom til New York i 1961, og begynte raskt å spille med Sun Ra, og i forskjellige rhythm & blues-baserte band. Da han kom med i Coltranes band utviklet han for alvor sin ekspresjonistiske avant garde-stil, og påvirket til og med Coltrane i den siste perioden av Coltranes liv. I tillegg til de forannevnte Coltrane-album, medvirket han også på fem senere album med Coltrane. I tillegg har han gjort plater med blant andre Don Cherry, Alice Coltrane, Kenny Garrett,McCoy Tyner, Randy Weston, Sun Ra, Ornette Coleman, Carla Bley og Michael Mantler, Benny Golson, Sonny Sherrock, David Murray og en rekke andre.

Som en av de siste gjenværende koryféene fra den moderne jazzens gullalder på midten av forrige århundre – og som et ikon innenfor det man kaller «spirituell jazz» – har Sanders opplevd fornyet interesse fra yngre generasjoner de siste årene.

Det er ikke overraskende at den økende interessen for åndelig jazz og Coltrane-tradisjonen – som man ser av suksessen til Kamasi Washington – etter hvert ville bli «hentet inn» av en moderne elektronisk musiker, og jeg må innrømme at jeg var skeptisk, da jeg hørte at den britiske artisten Sam Shepherd, bedre kjent som Floating Points, hadde satt Sanders sammen med strykerne i London Symphony Orchestra for denne innspillingen.

Den klassisk utdannede Shepherd har bygget «verket» rundt en liten kontinuerlig melodifigur på syv toner som fungerer som et slags anker som driver Pharoah Sanders saksofon, symfoniorkesterets strykere og, ikke minst, Shepherds egne ekskursjoner på piano, cembalo, celeste, orgel og diverse elektroniske instrumenter fremover.

Som man kunne høre da Pharoah Sanders var både i Skandinavia i 2018, har alderen etter hvert innhentet den en gang så kreative saksofonistens evne til å «ta løs» for alvor på saksofonen. Han har – naturlig nok – ikke lenger den samme evnen til å ta hovedrollen i lengre sekvenser av gangen. Derfor er det også en noe redusert utgave av den gamle «mester» vi får høre i denne innspillingen. Men hans utsøkte og tørre tone, som vi kjenner fra hans velmaktsdager, er fremdeles på plass, så alle som har Sanders som en av sine favoritter, bør lytte til denne utgivelsen, for kanskje er dette den siste plateinnspillingen vi får fra den gamle mester.

Platen består av et enkelt tema skrevet av Sam Shepherd, delt inn i ni satser, «Movement 1» til «Movement 9». Stykket begynner med sitt sentrale motiv: et kort tonemønster spilt av Shepherd på synthesizer, piano og cembalo. Motivet gjentas gjennom hele stykket i forskjellige variasjoner. Den er sammensatt med et sparsomt bakteppe av syntetiske arrangementer fra Shepherd, spesielt synthesizer. Bakgrunnen blir også fylt på, eller kommentert, av Sanders tenorsaksofon i kortere eller lengre strekk, som varierer i intensitet og er sparsomt fordelt utover. I den fjerde satsen bruker Sanders stemmen i noen ordløse passasjer, og Sanders saksofon avslutter medvirkningen på slutten av den syvende satsen, og strykerne i London Symphony Orchestra legger til, underbygger og kommenterer den instrumentelle «samtalen» mellom Sheperd og Sanders gjennom hele albumet. Og i den sjette satsen når strykerne sitt høydepunkt, med stigende crescendoer før de stille forsvinner. Shepherd og Sanders gjenopptar «samtalen», og går inn på en slags «abstrakt psykedelia»-retning, og det sentrale temaet forsvinner til slutt under den åttende satsen. Etter en rekke forsøksvise avslutninger avrundes det hele i den niende satsen.

Jeg må innrømme at jeg egentlig blir litt trist av å høre denne platen. Mest fordi Pharoah Sanders alltid har vært en av mine favorittsaksofonister, og at jeg ikke er helt sikker på om denne innspillingen er gjort for å «vri de siste krefter ut av» den aldrende herren, for at man skal tjene penger på legenden, eller om det er dypfølt kjærlighet til Sanders som musiker at dette prosjektet er gjennomført.

Han spiller gjennomgående ytterst vakkert tenorsaksofon. Så får vi leve med det gjentagende temaet fra Shepherd som går igjen gjennom hele innspillingen. Og bidragene fra London Symphony Orchestra synes jeg egentlig mest er med på å gjøre innspillingen «flatere» og, sikkert også, mer spiselig for det kommersielle marked.

Men hvis innspillingen kan være med på at det yngre publikummet oppdager Sanders og hans utmerkede plater i eget navn, fra «Pharoah’s First» (ESP-Disk, 1965) til hans seneste, «With a Heartbeat» (Venus, 2003), så har denne utgivelsen hatt sin misjon. For det finnes en rekke utsøkte innspillinger både i Sanders eget navn, og i andres, og da er det  selvfølgelig umulig å komme unna det strålende samarbeidet med John Coltrane.

Så etter å ha lyttet til denne innspillingen, skal du oppsøke din platepusher, og grave deg godt ned i innspillingene med John Coltrane, Sun Ra, Don Cherry, McCoy Tyner og alle de andre platene hvor Sanders er med på. Så kan jeg garantere at du får et mye mer spennende og bedre liv!

Jan Granlie

Pharoah Sanders (ts, v), Floating Points / Sam Sheppard (p, synth, celesta, harpshicord, Fender Rhodes, hammond B3, Oberheim A, v, OB Xa), London Symphony Orchestra (string section)