Trombonisten Florian Weiss kommer fra Zurich i Sveits, og grunnla kvartetten Woodoism i 2014, sammen med saksofonisten Linus Amstad, bassisten Valentin von Fischer og trommeslageren Philipp Leibundgut. De ga ut sitt debutalbum i 2017, og bandet har turnert internasjonalt i Ungarn, Østerrike, Slovakia, Tyskland, Italia, Litauen, Russland og Sveits. I 2018 fikk kvartetten den anerkjente ZKB Jazz-prisen.
På deres nye innspilling får vi 10 komposisjoner som alle er gjort av Weiss, og naturlig nok med trombonen i fokus. Men om man sammenligner med en del andre trombonister fra Mellom-Europa, så skiller musikken til Weiss seg ut på en svært positiv måte.
Hans komposisjoner er ultracoole, og han lar ikke trombonen overdøve resten av bandet. Musikken har, innimellom, noe av Charles Mingus sin musikk over seg, som jeg veldig godt kan like. Den er tilbakelent, men samtidig fylt med energi og fint spill. Hør bare på de to første komposisjonene, «Inhale, Exhale» og «Shiverring Timbers», som begge viser fire musikere som lener seg godt tilbake, samtidig som de hele tiden er «på hugget».
Tredjesporet, balladen «Valse des Papilions de Nuit», som er tilegnet Wien, må være inspirert enten av svært sen natt eller veldig tidlig morgen i den vakre byen. For her er byen relativt stille, noe spillet til Weiss og Amstad virkelig viser. Det er nydelig trombonespill, som viser hvor dyktig trombonist Weiss er. Jeg får litt følelsen av noe Julian Priester kunne gjort, på grunn tonen i hornet som kan minne litt om Pristers spill sammen med John Coltrane.
Fjerdesporet «Wabi-Sabi» tar tankene mot det mer afrikanske, særlig på grunn av Amstads fløytespill over bassen i starten, som godt kunne vært en intro til en av Yusef Lateefs låter. Og når trombonen kommer inn, flyter det deilig framover.
Og slik fortsetter de, med «The Woods are Lovely, Dark and Deep», som også er en ballade, hvor det åpner med «mutet» trombone. Dette er en låt som ikke treffer meg like godt som de foregående, men den er fin nok, før de er over i «Feuer im Termitenhüngel», som også starter som en ballade, før de går over i deilig og veldig Mingus-aktig del, før Amstad får boltre seg i en friere del, og vi får en fin «fortelling» gjennom de nesten seks minuttene låten varer. I enkelte partier skiller denne låten seg fra resten på en fin måte, spesielt i Amstads spill. Deretter får vi den nydelige «Fuge für A», hvor Weiss igjen tar styringen, og vi føres nesten inn i Johan Sebastian Bach sitt rike, oppdatert til 2020, i denne fine fugen.
Så avslutter de med den tredelte suiten «Alternate Reality Suite», hvor vi får delene «Visiting Oz», «Delirium» og «Awakening». Dette er et helhetlig verk som ikke skiller seg dramatisk fra de foregående, frittstående komposisjonene, og som bygges fint opp og gir oss et godt «sammendrag» av kvartettens virke.
«Alternate Reality» er blitt en stor overraskelse. Mest fordi jeg ikke har hørt musikerne tidligere, og at de har et musikalsk fellesskap som fungerer tett og fint i disse ti komposisjonene. I tillegg skriver Weiss utmerkede komposisjoner, og han har funnet de rette musikerne til å være delaktige i fremførelsene.
Jan Granlie
Linus Amstad (as, fl), Florian Weiss (tb), Valentin von Fischer (b), Philipp Leibundgut (dr)
