Den sicilianske trommeslageren Francesco Cusa, kjenner jeg best fra noen heftige, italienske innspillinger og konserter innenfor den hardtslående og litt anarkistiske jazzen. Nå har han fått i oppdrag å skrive musikk for sitt band, The Assassins, som er vant til å improvisere relativt fritt, skulle kobles Florence Art Quartet, som er et klassisk kammerensemble bestående utelukkende av strykere. Cusa tok utfordringen, men ville alliere seg med en som kunne lede et slikt prosjekt, og en som var dreven på å gjøre arrangementer for en slik sammensetning, og han valgte den erfarne Duccio Bertini, som er viden kjent for å kunne fikse en slik kombinasjon.
Musikken er skrevet av Cusa, men uten Bertini, er det ikke sikkert dette hadde blitt mulig å gjennomføre på en slik måte det her blir. Vi får åtte «strekk», hvor Assassins legger mye av føringene for hva som skal skje, og så fungerer de fire strykerne mer som «påleggere» og fargeleggere.
I hovedsak er det tenorsaksofonisten Giovanni Bnvenuti som leder an i soliene, med pianisten Giulio Stermieri som medfølgende melodifører. Trompeteren Flaviio Zanuttini bidrar også fint, og Cusa selv er det som «fyrer den af» i bakgrunnen.
Men det er ikke utelukkende «jazzkvartett som blir kompet av strykekvartett». I andresporet, den fine og lyriske «The Act Of Killing Music (The King)», og i tredjesporet, «Clubs/Fiori» er det i stor grad strykekvartetten som regjerer, og hele veien fram til avslutningen, «Elegia» skifter man på å lede an, slik at det blir en fin helhet over det hele. I «The Act Of Killing Music (The King)» og i «Clubs/Fiorei», får vi også sekvenser hvor hammondorgel og bass legger deilige tema som strykerne og blåserne legger seg på, og vi får kanskje platas to fineste spor.
Og slik fortsetter det, med den be-bop-aktige «Dr. Akagi (The Queen)», hvor det swinger deilig og med fine brudd i det «tradisjonelle», balladen «Interludio», som kanskje er platas mest avanserte spor, «Diamonds/Quadri», som rusler deilig avgårde og «Kirtimukha (Hearts/Cuori)» før de avslutter med «Elegia», som blir en deilig og vakker avslutning på en variert og fin innspilling.
Og gjennom hele platen låter det bare så italiensk. Saksofonisten Gianluigi Trovesi fra Bergamo lenger nord i landet, har i mange år laget sin helt egen kombinasjon av jazz og den klassiske, italienske, gjerne litt dramatiske musikken. Og her synes jeg Francesco Cusa er i ferd med å følge i Trovesis spor på en ytterst spennende måte. Komposisjonene er vakre, arrangementene spennende, musikken kreativ, og det hele er satt sammen på en ytterst fin måte.
En plate som får italieneren fram i lytteren!
Jan Granlie
Francesco Cusa (dr), Giulio Stermieri (hammond, p), Flavio Zanuttini (tp, elec), Giovanni Benvenuti (ts), Danielle Iannaccone (vio), Lorenzo Borneo (vio), Agustino Mattioni (viola), Cristiano Saccni (c), Duccio Bertini (keys, arr)
