François Houle er en kanadisk klarinettist født tidlig på 60-tallet. Han ble født i Lachine i Quebec, og studerte musikk ved McGill University fra 1980 til 1984 og deretter ved Yale University fra 1985 til 1987, hvoretter han valgte en karriere innen jazz, og studerte under Steve Lacy. Han bodde i Vancouver fra 1990. Og nettopp Vancouver er viktig for denne platen, som har fått tittelen In Memoriam. Platen er nemlig tilegnet minnet etter festivalorganisatoren Ken Pickering, som forlot denne verden den 10. august 2018. Han var selve begrepet på jazzfestivalen i Vancouver, og mange, også her i Norden, hadde et svært godt forhold til Ken. Han hadde en egen forkjærlighet for særlig den norske jazzen, og det var ikke få ganger man traff han på norske og europeiske jazzfestivaler på 2000-tallet. Han hadde «nese» for spennende jazzmusikk, og var med på å gjøre Vancouver-festivalen til en av USAs mest spennende jazzfestivaler gjennom en rekke år.
Nå har François Houle satt sammen et europeisk/canadisk band med Marco von Oreli på kornett og trompet, Samuel Blaser på trombone, Benoit Delbecq på piano, Michael Bates på bass og Harris Eisenstadt på trommer, for å gjøre ni komposisjoner til Ken over drøyt 50 minutter. Og fra første til siste tone er dette en nydelig hyllest til Ken og den musikken han elsket høyest. Det starter melankolsk i «Stand By», og andresporet «Requiem for KP», er en utrolig vakker hyllest til Ken.
Hele veien gjennom er det en sorg over å ha mistet en god venn, som «lyser» gjennom musikken. Hele veien er det det melankolske som er hovedingrediensen, og det er tydelig at alle de seks musikerne virkelig vil hylle Ken med denne innspillingen. Og siden Houle har samlet noen av de mest kreative jazzmusikerne som var å oppdrive, så måtte nesten resultatet bli interessant og spennende.
Jeg kjente Ken relativt godt, og når man stadig hører latteren hans der hvor det internasjonale jazzfolket samles, så er det umulig å være helt nøytral i bedømmelsen av denne innspillingen. Den fine «Ekphrasis» med en slags kubjeller som gjennomgående element, og med strålende blåsere, blir ett av høydepunktene, før vi får «This Tune…» med fint klarinettspill, og en ettertenksom og fin pianosolo fra Delbecq.
«Gish Gallop» starter med vakkert piano og bass. Og når klarinetten kommer inn, får man nesten en følelse av at de gjør «After You’ll Go», men ikke i ren swing-modus, men i et moderne og fine landskap som får oss til å senke skuldrene. Deretter følger «Scarlet», kanskje platen mest medrivende spor, med litt følelse av Charles Mingus i komponeringen, og særlig i Blasers trombonespill, før vi får den neddempede «Song L» med Blasers fine trombonespill i front, og «Deep River», hvor også Blaser «tar grep» fra start i en låt som svinger fint nesten i et Gil Evans/Henry Threadgill-landskap, før de avslutter med den fine «Chorale» med Houles klarinett i front, hvor man nærmest kan høre at Houle savner Ken en hel del, og med en lyd som om den var innspilt i en kirke, og som passer perfekt som en avslutning av en hyllest til en utrolig hyggelig person, som hadde mye av livet sitt i jazzen.
Gjennomgående er dette komponert musikk med relativt stramme arrangementer. Og de seks musikerne leverer i tillegg til fint ensemblespill også strålende solistprestasjoner. Musikken ligger i et slags Henry Threadgill-landskap, slik vi har hørt på de seneste platene hans, med relativt kompliserte arrangementer, i et musikalsk landskap jeg er overbevist om at Ken Pickering ville ha elsket.
Jan Granlie
François Houle (cl), Marco von Oreli (cor, tp), Samuel Blaser (tb), Benoit Delbecq (p), Michael Bates (b), Harris Eisenstadt (dr)
