Pianisten François Lana kommer fra Sveits, og begynte å spille piano da han var 11 år. Etter å ha studert i Paris, alternerte han med studier ved konservatoriet i Lausanne og i Brussel. I 2016 fikk han en Master of Arts i musikkpedagogikk ved Zürich University of Arts, og han spilte mye i Sveits og Frankrike med trioen og andre sammensetninger, og kan også skilte med å ha spilt jevnlig med saksofonisten Benny Golson, trommeslageren Victor Lewis og bassisten Buster Williams.
Fabien Iannone er en sveitsisk bassist som også spiller synthesizer og perkusjon. Han har en stor interesse for eldgamle rytmer og tradisjoner innen rituell, tidlig elektronisk musikk og musikk concrète. Han spilte bass på Pauline Gantys vokalalbum «Après» i 2017 og reiste med pianisten Nduduzo Makhathinis «Inner Dimensions»-turneer i Sør-Afrika. Phelan Burgoyne spiller trommer, gitar og perkusjon og er for tiden basert i Basel, Sveits og London. Han studerte ved Royal Academy of Music i London, med trommeslagere Martin France og Jeff Williams og ved Hochschule für Musik i Basel, Sveits. Han har fått et internasjonalt rykte med utstragt turnering i Storbritannia og Europa.
På deres nylig utkomne plate «Cathédrale», møter vi de tre i et opptak fra Alfalfa studio i Vevey fra mars og august 2019. Og skal man gå ut fra tittelen på platen, kunne man nesten forvente en innspilling med musikk som kunne passet fint inn i et kirkerom. Men det får vi ikke. I løpet av de åtte sporene, får vi relativt fritt improviserte «strekk» hvor det er kommunikasjonen og fellesskapet i trioen som gjør sterkest inntrykk. Det starter friskt med «Chaos Monentum», som, i likhet med de andre «strekkene» er «komponert» av Lana, med unntak av at her har også de andre musikerne fått være med i skapeprosessen. Her går det fra en slags Cecil Taylor-aktig åpning, hvor alle de tre musikerne får vist seg fram, før det roes ned mot slutten. En spennende og energisk åpning, som skaper spenning for de andre sporene.
Så følger «Hillness (Tribute to Andrew)», som tar oss et helt annet sted. Her swinger det vakkert i noe man kunne tro var gjort av Bill Evans eller en annen pianist med full kontroll, som «leker» med et utvidet bluesskjema. Fint pianospill og en utmerket bass-solo i midten, før vi får «Der Turm», som er en friskere sak, men hvor tradisjonen fra en rekke pianister som man kan høre på mange Blue Note-plater fra 60-tallet dukker opp. Dette er en «lett» og lystig låt hvor Lana virkelig får vist seg fram som en dyktig pianist, og hans spill som en slags kontrast i flere sekvenser med det relativt heftige bass-spillet, gjør dette til en nydelig sak.
«Divertissement» er en fin ballade, som også befinner seg i et slags oppgradert Bill Evans-landskap. Dette er mer moderne enn noe av det man fikk fra Evans, men det er noe med tilnærmingen, lyden og pianospillet som kan minne om Evans, Paul Bley med flere. En ettertenksom ballade som fungerer fint i sammenhengen. Deretter får vi «Black Socks, No Sugar», som også er med på å fornye den tradisjonelle pianotrioen fra 60-tallet. Og det er nettopp det som gjør denne trioen såpass spennende. De tar (ofte) utgangspunkt i tradisjonene, og viderefører de inn i vår nåtidige, musikalske verden på en fremragende måte. Mens denne låten ruller og gå, tenker jeg også på en annen av mine pianofavoritter, Horace Tapscott, som kunne ha gjort noe a la dette.
«Weird Stuff» starter i Bill Evans-landskapet, men jeg forventer nesten at noe spennende skal skje i løpet av de sju minuttene låten varer, ikke minst på grunn av tittelen. Men så får vi i stedet en nydelig ballade, som befinner seg godt innenfor modaljazzen, og kunne gjerne vært en del av Miles Davis-klassikeren «Kind of Blue» i trioversjon. Deilig spill fra alle tre musikerne, med utmerket pianospill, fin oppbacking fra bassen og et løst og ledig trommespill. Nydelig! «Nocturne» er akkurat det tittelen antyder, og er en ettertenksom sak som ruller fint avgårde, før de avrunder denne overraskelsen av en plate med den kollektive «Cathédrale», hvor de er litt tilbake til start, men i et roligere landskap. Relativt fritt spill og ganske «svevende», og langt fra den mest spennende komposisjonen på platen. Men her er vi i et kirkerom, med akkurat passe pålagt reverb til at det passer, men det blir litt for lite «hode og hale» i det til at denne anmelderen synes det er spennende.
Men dette er en fin og spennende plate, hvor hoveddelen er ytterst spennende, og om du setter på denne, så skal du ikke la deg skremme bort av åpningssporet, eller avslutningen. Åpningssporet peker i en relativt fri retning, mens de fleste låtene er med på å gjøre tradisjonene fra 60-tallet relevante for lytterne i 2021 på en fin måte. Og dette er en plate som jeg vil putte i spilleren ofte, for musikken er ytterst interessant gjennom de fleste sporene.
Jan Granlie
François Lana (p, synth), Fabien Iannone (b), Phelan Burgoyne (dr)
