Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

FRED FRITH / DARREN JOHNSTON

«Everybody’s Somebody’s Nobody»
CLEAN FEED CF357CD

Dette er første utgivelse med den Canadisk-fødte trompetisten Darren Johnston og den legendariske gitaristen Fred Frith på Clean Feed. De har gjort en innspilling sammen tidligere, «Reason For Moving» (Not Two, 2007) sammen med Larry Ochs, Devin Hoff of Ches Smith. Bakgrunnen for samarbeidet denne gang, var å lage musikk til en dansefilm for filmskaperne John Heptas og Kristine Samuelson og koreograf Amy Seiwert.

Men resultatet ble såpass bra, at de to ville spille mer sammen, og ut av det hele kom «Everybody’s Somebody’s Nobody».

Det starter med «Barn Dance» en rolig sak, som like godt kunne vært gjort av en eller annen av de relativt unge, norske trompeterne. Og det hele er nesten ulidelig vakkert, før den mer spastiske «Scribble» overtar. Dette er et kort og fritt improvisert intermesso, før den fine «Luminescence» overtar. Her legger Frith et typisk gitar/rytmeriff i bakgrunnen, som Johnstone leker seg over. Jeg får litt en følelse av Don Cherry og hans siste plateinnspillinger, mest på grunn av det melodiske, for Johnstones trompettone er klarere og ytterst vakker.

I tittelsporet «Everybody’s Somebody’s Nobody», er Frith mer tilbake der vi har hørt han de senere årene, og med Johnstones fine trompettone på toppen blir det både originalt og vakkert – og ikke minst moderne.

«Bonce» starter med det som jeg vil kalle «Brooklyn-trompet», som det etter hvert er en rekke amerikanske trompetere som gjør, og som beviser at de behersker hornet perfekt. Derfra glir det over i et fritt improvisert improstrekk, som ikke er det strekket som gir meg mest på denne innspillingen, før vi får «Morning And The Shadow» med mer improlignende spill, og som heller ikke setter seg helt, men som er interessant, ikke minst på grunn av Friths spennende gitarspill, som går fra det dystreste dystre til noe som nesten minner om «twang»-gitar, men hvor Johnstone gjør noen fine improvisasjoner på topp.

«Down Time» starter med mer «Brooklyn-trompet», før det glir over i en teknisk oppvisning på hvor interessant en solotrompet kan låte. Et fint solostrekk, før Frith kommer med sitt svar i «Rising Time», hvor han på godt Frith-vis viser oss hva han liker å gjøre med gitaren. Litt rocka, nesten som man kunne høre han i Henry Cow for en mannsalder siden.

Deretter følger «Scratch», hvor begge igjen har tatt plass i opptaksstudioet. Her får vi en fin kommunikasjon mellom de to, med særpreget gitarspill og, igjen, teknisk briljant trompetspill. Låta er fri og leken – og kort, før «Ants» kommer svevende. Her gjør Frith en rekke spennende ting på gitaren under Johnstones improvisasjoner, og vi kan godt tenke oss at dette kan brukes til moderne dans.

Det hele avsluttes med «Standard Candles», en drone som nesten er usigelig vakker og klagende, og som er en fin avrunding av et ytterst variert, spennende og interessant album, hvor man både har de helt store høydepunktene og det litt kjedelige.

Men merk dere trompeteren Darren Johnston! Og sammen med Fred Frith er han i stand til å gjøre oppsiktsvekkende fine ting. Og gjett om jeg vil være på plass hvis noen i København er tøffe nok til å booke de to inn på programmet… Jazzhouse, hører dere?

Platen lanseres i februar.

Jan Granlie

Darren Johnston (tp), Fred Frith (g)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.