Når man er på tur i København, og har lyst til å høre litt pådrivende og swingende jazz, så havner man enten i Pardise i Huset, i JazzCup ved Kongens have eller, i den swingende jazzens høyborg, Jazzhus Montmartre i Store Regnegade. Dette er stedet hvis man vil høre tenor «battles» som kan vare i timesvis, svette musiklere som langtfra bare har en «vanlig dag på kontoret», men som ofrer liv og helse på å gi publikum god musikk
Og de som møtte opp i Montmartre den 19. februar i år, fik virkelig valuta for pengene, selv om bandlederen var en trommeslager man sikkert ikke hadde hørt om tidligere.
Trommeslageren Frederik Villmow kommer opprinnelig fra Tyskland, men har valgt å bosette seg i Trondheim, hvor jazzmiljøet er stort og levende. Han har studert i Amsterdam og ved Jazzlinja i Trondheim. Hans debut med sin kvartett var selvsagt i Trondheim – på Dokkhuset i mai 2018, og da de fikk muligheten til å spille i selveste Jazzhus Montmartre, var det bare å ta med opptaksutstyr og la båndet rulle.
Til denne konserten hadde de fått med seg den svenske, København-bosatte saksofonisten Tomas Franck, som er en av de ledende innenfor bop-musikken i «kongens by». Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt han enten som hovednavn eller som «sit in» i forskjellige band i JazzCup, men det er mange, og hver gang leverer han varene så svetten renner av både musikere, publikum og vegger.
I kvartetten ellers denne kvelden i Montmartre, fant man pianisten Carl Winther, som også må anses å være gjest i kvartetten, siden han holder til i Danmark og spiller rundt om på klubber og vertshus hele tiden, sopran- og tenorsaksofonisten Marc Doffey, som er fast medlem i bandet og bassisten Julian Haugland.
De fem serverer sju låter laget av Villmow, Franck, Hoagy Carmichael og Sherwin/Strachey, og hele veien er det den hardtswingende be bopen som står i høgsetet, noe vi merker helt fra start i låten «The Case of Steven Avery» og til siste tone i avslutningssporet «A Nightingale Sang in Berkeley Square».
Franck og Doffey er det perfekte paret til å stå fremst på scenen i en slik setting. Og de utfordrer hverandre hele veien gjennom, med strålende spill. Og bak får vi fint pianospill fra Winther, som jeg gjerne kunne tenkt meg var mikset litt høyere innimellom, for han forsvinner litt i enkelte solier. Men han har mye av McCoy Tyner i spillet som alltid gleder. Julian Haugland er en god bassist for slike «stevner». Han er helt framme på tuppa og sparker de andre framover på strålende vis. Og bak ligger Villmow med den totale oversikt og kontroll.
Dette er blitt en overraskende fin og energisk plate, hvor alle musikerne bidrar kraftig til at publikum i Montmartre skal få en storslått aften. Musikken er helt i Montmartres ånd, og de to saksofonistene fikk virkelig prøvd seg overfor hverandre på denne innspillingen.
Jan Granlie
Marc Doffey (ss, ts), Tomas Franck (ts), Carl Winther (p), Julian Haugland (b), Frederik Villmow (dr)
