Trommeslageren Frederik Villmow kommer opprinnelig fra Köln i Tyskland, hvor han ble født i 1993. Han har en periode oppholdt seg i Trondheim, hvor han har tatt sin mastergrad ved Jazzlinja ved NTNU, men er nå bosatt i Oslo. Han har jobbet med et bredt spekter av musikere og ensembler, så som svenske Tomas Franck, danske Carl Winther og noeske musikere som Vigleik Storaas, John Pål Inderberg, Bjørn Marius Hegge, Kirsti Huke, Bjørn Alterhaug, Erling Aksdal og Kåre Kolve, alle sentrale i jazzmiljøet i Trondheim, samt britiske Alan Skidmore, tyske Jerry Lu og Marc Doffey, Oslo-musikerne Bendik Hofseth og Tore Brunborg, I 2019 ga han ut sitt debutalbum som bandleder, med tittelen «Frederik Villmow Quartet feat. Tomas Franck – Live in Copenhagen», innspilt live på Jazzhus Montmartre. «Live in Copenhagen» fikk gode omtaler, blant annet her på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/frederik-villmow-quartet-feat-tomas-franck/, og platen ble kåret til årets beste nykommer av jazzjournalisten Hank Msiao (Taiwan).
På sin nye plate samarbeider han med to av Trondheimsmiljøets mest solide musikere, nemlig pianisten Vigleik Storaas og bassisten Bjørn Marius Hegge. Innspillingen er gjort i Øra Studio i Trondheim den 19. desember 2020 av Kyrre Laastad, noe som bør nevnes, siden lyden på innspillingen er fremragende. Vi får sju komposisjoner, de fleste gjort av Villmow, og de starter med hans fine «Open Landscape Two», som føyer seg fint inn i det «norske» pianolandskapet med nydelig pianospill, som nesten ikke kunne vært gjort av noen andre enn en norsk eller svensk pianist. Og selv om jeg kanskje synes at jeg hadde ønsket mer «oversiktlig» spill fra Storaas, særlig i starten, synes jeg det låter fint.
«December Waltz» er akkurat det tittelen antyder. Det er en slik låt man gjerne vil høre når kuldegradene når tosifret tall og man helst vil sitte innendørs med et glass rødt. Her legger vi merke til oversiktlig og fint bass-spill fra Hegge, mens kapellmesteren holder seg diskret i bakgrunnen, før de går over i «Slow Motion» med Hegges fine bassintro. Dette er en bass-basert låt, hvor Hegge får vist seg fram som en lyriker av rang.
Så følger Oscar Levants «Blame It On My Youth», som det er modig å hive seg ut i, etter alle de fantastiske versjonene man har høt med Carsten Dahl av låten. Dette må være en av de vakreste jazzmelodiene som er laget, og med Storaas bak pianoet får vi en fin versjon, som ligger tett på flere av de versjonene vi har hørt fra Dahl, men den skiller seg litt ut på grunn av Hegges nydelige bass-spill.
«Like Someone In Love» er skrevet av Jimmy Van Heusen, og er tidligere gjort av nesten det som kan krype og gå av pianister opp gjennom årene, fra Paul Bley i 1953, Bud Powell, Art Blakeys Jazz Messengers, Chet Baker, Stan Getz, John Coltrane og, selvsagt Bill Evans, helt fram til Diana Krall, Björk (!), Django Bates, Kamasi Washington og Sophie Milman. Den versjonen vi får her, ligger tett på Bill Evans’ versjon fra den utsøkte platen «Time Remembered» fra 1962, en jazzstil Storaas her mesterer perfekt. Han avleverer en nydelig solo som er innholdsrik, velspilt og fin, og hvor han igjen viser hvilke utmerket pianist han er innenfor denne «skolen».
Nok en «standard» følger. «A Lovely Way To Spend An Evening» er skrevet av Jimmy McHugh, og er en «standard» som ikke er like mye spilt som den foregående, men er gjort for det meste av vokalister (teksten er skrevet av Harold Adamson), som Shirley Bassey, June Christy, Chris Connor, Engelbert Humperdinck og Frank Sinatra. Men her får vi den uten at en vokalist skal inn å vise seg fram. Her får vi i stedet en nydelig balladeversjon fra de tre som gjerne kan gå inn i historien som en av de mest tilbakelente og vakre. For det spillet vi får fra de tre her, skal man sannelig lete lenge etter, særlig innenfor dagens, amerikanske jazz. Nydelig!
Så avrunder de denne deilige platen med Villmows «Open Landscape One», og ringen er, på mange måter, sluttet. Dette er nok en fin komposisjon fra en trommeslager som ikke gjør altfor mye for å fremheve seg selv på denne innspillingen, men som finner sin plass i trioen, og overlater det meste av solistjobbene til Storaas og Hegge, som løser oppgavene på en fremragende måte.
Vi omtalte Villmows debutplate som en overraskende fin og energisk plate, hvor alle musikerne bidrar krafrtig til at publikum i legendariske Montmartre skulle få en storslått aften. Og selv om «Motion» befinner seg et helt annet sted når det gjelder energi og «publikumsfrieri», er den nye platen blitt en innertier av en pianotrio-plate, og man kan virkelig lure på hvor lang tid det skal gå får pianist og bookingsjef Jan Lundgren booker denne trioen til klubben i København. For dette må være en av de vakreste pianotrioeplater som er kommet ut på lang tid.
Jan Granlie
Frederik Villmow (dr), Vigleik Storaas (p), Bjørn Marius Hegge (b)
