Den danske saksofonisten Fredrik Lundin har vært aktiv på jazzscenen i København siden tidlig på 80-tallet. Han vokste opp i Helsingør, hvor han fikk fem års musikkskoleundervisning på fløyte. Han gjorde seg tidlig bemerket med egne grupper, spesielt sin egen kvartett som han startet i 1981. Gjennom årene har han spilt med en rekke ensembler på den skandinaviske jazzscenen. Han har ofte samarbeidet med sangeren Trinelise Væring, som han er gift med. Videre har Lundin jobbet mye med elektronikk og komposisjon, blant annet til teaterforestillinger, og han har beveget seg i grenselandet mellom jazz og klassisk, blant annet innenfor prosjektet Den 3. Vej.
Fredrik Lundin Overdrive bør nevnes blant Fredrik Lundins egne band. Dette var et stort dansk-svensk-norsk band han skapte i 2001. Musikken er grei og ekstrovert med tydelig inspirasjon fra bl.a. Charles Mingus og orkesterets CD Choose Your Boots ble kåret til «Årets danske jazzutgivelse» i 2002, både ved Danish Music Awards og i en leseravstemning i magasinet Jazz Special. Og hans tolkninger av Leadbelly-låter fungerte usedvanlig godt i dette ensemblet.
Nå har han samarbeidet med Odense Jazz Orchestra med Torben Sminge som dirigent for det store bandet. Odense Jazz Orchestra er Fyns profesjonelle storband og de holder til i Odense. Bandet har eksistert siden 1994, er en aktiv del av den danske profesjonelle storbandscenen og inkluderer noen av de beste musikerne, komponistene og arrangørene knyttet til den fynske musikkscenen. Orkesterets visjon er å utfordre storbandformatet ved å stadig søke kunstneriske utfordringer i ulike musikalske uttrykk, og å fornye den store orkesterlyden gjennom kreative musikalske samarbeid som går utover storbandtradisjonen. Bandet har gitt ut både elektronisk-basert musikk og musikk for klassisk perkusjon, spilt konserter med Odense Symfoniorkester, klassisk kor og en lang rekke solister fra ulike musikalske miljøer.
Vi får servert seks komposisjoner skrevet av Lundin, og de starter med den friske «Desperate Times, Desperate Measures», hvor Lundin og storbandet viser desperasjonen over de vanskelige og tunge tidene vi nå lever i. Det er Lundin som starter som solist på messo-sopransaksofon med et drivende storband i ryggen. Og allerede her utmerker Lundin seg både som komponist og saksofonist. Solistrollen overtas av polske Tomasz Dobrawski, som jeg regner med er innleid for oppgaven. Han er en strålende trompetist, med tradisjonen etter navnebror Stanko godt innenfor skjortekraven. Og herfra og ut er dette blir et storslagent storbandalbum, som strekker seg et godt stykke videre fra de tradisjonelle storbandene.
I andresporet «Gormenghast», som i utgangspunktet er en ballade. Etter en relativt dyster åpning får vi vakkert spill av Lundin, og låten kunne nesten like gjerne beskrevet tidens tilstand, men vi blir litt oppløftet både av Lundins solo, og Dobrawski som også her leverer strålende spill. Her utmerker ensemblet seg med nydelig og dramatisk spill, og vi legger merke til det fine trommespillet til Chano Oskær. Og i «Walk With Me, My Friend» serverer Ole Visby nydelig bassklarinettspill, og vi forstår umiddelbart tittelen: Det er som å gå tur i en stille park med mange trær med en man setter stor pris på. Ensemblespillet er tett og fint, og gjennomgående er det fine arrangementer av musikken.
«Glassolalia» betyr å tale i tunger eller snakke uforståelig. Men meningen med låten er mer at musikken noen ganger kan «sette oss helt ut», og vi har vanskelig å forklare hva vi har vært med på. Dette er et velkjent problem når man skal skrive om musikk, og jeg kjenner meg svært godt igjen – enten musikken er vidunderlig, uforståelig eller at den ikke treffer deg ett eneste sted. Her leverer Lundin kanskje platens aller beste solo på tenorsaksofon, mens vi får lekent og fint pianospill fra Makiko Hirabayashi over bandet. Kanskje platens mest «frie» komposisjon, og ytterst spennende fra start til mål, før vi får den drivende «Now or Never» som er mer «standard» storband, hvis vi kan kalle noe av dette «standard». Dette er en litt innviklet låt, som jeg tror storbandet har jobbet mye med for å få den til å sitte så bra som den gjør her. Vi får soloinnslag av Hans Mydtskov på tenorsaksofon, Stefan Ringgive på trombone og Jesper Riis på trompet, men det er Fender Rhodes-spillet til Hirabayashi som får dette til virkelig å swinge, selv om også solistbidragene er fremragende, sammen med et drivende og fint trommespill. Og midt i låten bryter bassisten Kasper Tagel inn med et strålende riff som de andre bygger videre på
Så avrunder de med tittelsporet «It Takes All Kinds to Make a World» som åpner med «field recordings» av rennende vann, før en fløyte kommer inn, og det hele bygger seg mer og mer opp. En spennende åpning. Som solister her får vi høre Guy Mascoco på altsaksofon, Tomasz Dobrowski på trompet, Mikkel Aagaard på trombone og Morten Nordal på gitar, alle med fine bidrag, men det er ensemblespillet jeg først og fremst merker meg. Fint og solid gjennomført hele veien.
Jeg kjente ikke til Odense Jazz Orchestra før jeg lyttet til denne platen første gang. Men her har Danmark fått nok et solid storband som, i motsetning til en del andre av slaget, både i Danmark og resten av Europa, går sine egne veier og fremfører spennende musikk som går et godt stykke unna både Duke Ellington og Count Basie. Og Fredrik Lundins komposisjoner for bandet er perfekt tilpasset orkesteret, og arrangementene er gjennomgående strålende.
Ei overraskende fin storbandplate!
Jan Granlie
Morten Øberg (as, ss, cl, fl), Guy Moscoso (as, cl, fl), Finn Henriksen (ts, cl, fl), Hans Mydtskov (ts, cl, bcl), Ole Visby (bs, bcl, contrabcl), Ari Bragi Karason (tp), Tomasz Dobrowski (tp), Jesper Riis (tp), Joakob Holdensen (tp), Hans Christian Ilskov Erbs (tp, flh), Stefan Ringgive (tb, flugabone), Mikkel Aagaard (tb), Anders Ringaard Andersen (tb, acc), Johan Kristensen (btb, tuba), Makiko Hirabayashi (p, rhodes, synth), Morten Nordal (el.g, ac.g, lap steel, dobra, loops), Kasper Tagel (b), Chano Olskær (dr), Torben Sminge (cond)
