Den svenske saksofonisten Fredrik Nordström er en av Sveriges mest produsktive og benyttede saksofonister. Han har en rekke innspillinger bak seg, blant annet sammen med bassisten Palle Danielsson, med sin egen kvintett, og en masse annet, blant annet 6 CD-boksen «Moserobie Jazz Manifesto» som kom i 2006.
Nå er han ute med dobbelt-CDen «Gentle Fire, Restless Dreams» med pianisten Jonas Östholm, bassisten Torbjörn Zetterberg og den amerikanske trommeslageren Gerald Cleaver.
Platene er relativt forskjellige i uttrykket, selv om det er samme musikere som medvirker. «Gentle Fire» er, som man sier i presseskrivet «rörig och progressivt svängande», mens «Restless Dreams» er mer reflekterende og utforskende.
Selvsagt kunne disse to innspillingene vært utgitt hver for seg, men jeg synes det er helt ok å høre de to etter hverandre. Man får et bedre innblikk i musikken og musikerne på denne måten, og selv om begge platene er forskjellige, så er begge verdt å «Gentle Fire» er vel den av platene som er mest typisk Moserobie, etter min smak. Vi får syv komposisjoner, hvor Nordström står ansvarlig for fem, mens andresporet «Going Home» er gjort av Cleaver og sistesporet, «Moon River» av Henri Mancini og Johnny Mercer.
Den mest infløkte komposisjonen er nok Cleavers «Going Home», men hele veien møter vi en kvartett som fungerer godt sammen, selv om jeg gjerne hadde sett at de slapp seg litt mer løs innimellom. Musikken blir litt for forutsigende, men i solodelene fungerer det svært bra. Nordström skriver komposisjoner hvor musikerne må holde tunge rett i munnen, og konsentrere seg, noe som gjør at musikken lett blir litt forutsigbar.
Men det er hele veien nærmest perfekt gjennomført. Östholm er en pianist skapt for dette formålet, og Zetterberg kan man jo nesten sette til hva som helst, og det fungerer, mens Cleaver, som en av de «nye» store innenfor den amerikanske «ECM»-avdelingen, selvsagt er perfekt for denne begivenheten.
«Restless Dreams» fortsetter der CD1 sluttet. Her er alt komponert av Nordström, og det er, som presseskrivet antyder, mer utforskende og reflekterende enn «Gentle Fire».
Allerede i åpningssporet, «KK» får jeg en eller annen referanse til Jan Garbarek og Bobo Stensons kvartett fra 70-tallet, uten at noen av musikerne på noen måte kopierer den legendariske kvartetten.
Allerede i åpningssporet, som er tilegnet den polske pianisten og filmkomponisten Krzysztof Komeda, merker vi oss Östholms meditative og fine pianospill, under Nordströms «lek» med tenorsaksofonen.
Og slik fortsetter det. Vi får en perlerad med cool kvartettjazz som passer denne kvartetten perfekt. I noen partier blir det litt stillestående, men det gjør ingenting. Da får man mulighet til å puste ut og sette seg bedre til rette i stolen. Den fine «Volcano Ballad» er tilegnet den islandske vokalisten Björk, og er en ettertenksom ballade hvor respekten for den islandske stjernen lyser lang vei, mens «Don’t Blame Me» godt kunne vært gjort av Carla Bley, som den også er inspirert av.
I det hele tatt, er dette blitt to fine sider av Fredrik Nordström og hans musikk. Innimellom kunne jeg tenkt meg at de ville sluppet seg mer løs, men det er slik Nordström vil ha det, og da skal han få lov til det. Jeg har uansett kost meg gjennom de to platene, og innvendingene er såpass små, at de ikke bør frata noen lysten til å sjekke ut «Gentle Fire, Restless Dreams».
Jan Granlie
Fredrik Nordström (ts), Jonas Östholm (p), Torbjörn Zetterberg (b), Gerald Cleaver (dr)
