Når den norske saksofonisten, fløytisten og klarinettisten Frode Gjerstad kommer med plater, så kommer det nesten aldri en om gangen. Derfor kan det hende det hoper seg litt opp i redaksjonen med plater han enten står ansvarlig for, eller deltar på.
Gjerstad har vært, og er, en slags mentor for trommeslageren Dag Magnus Narvesen. I likhet med Gjerstad kommer han fra Stavanger, men han har nå valgt å emigrere fra «furet værbitt» til Berlin. Her spiller han i en rekke sammenhenger, blant annet med pianisten Alexander von Schlippenbach i en udmerket duo, som blant annet har kommet med innspillingen «Interweaving» (anmeldt HER) og pianisten Aki Takase og hennes Japanic-band, som har kommet med platen «Thema Prima» (anmeldt HER). Gjerstads mange plater kan du finne ved å søke på hans navn i søkefeltet oppe til høyre.
I november 2018 gjorde de en liveopptreden på Tou Scene i hjembyen. Dette er et alternativt konsertlokale som ligger i utkanten av sentrum av byen, og er der hvor Tou Bryggerier produserte sin særegne øl i gamle dager.
«Live at Tou» inneholder ett langt «strekk», hvor det improviseres fritt uten altfor mye planlegging før de gikk på scenen. Dette er to musikere som kjenner hverandre godt, og det blir litt som om læremester Gjerstad har sin «elev» Narvesen på besøk for å sjekke ut om han har lært noe særlig etter at han flyttet til Berlin.
Og Narvesen er en trommeslager som har tatt til seg inspirasjon på en positiv måte. Vi har hørt ham flere ganger de senere årene, både her i København og sammen med Takase og Japanic under fjorårets Tampere Jazz Happening. Og det er ikke tvil om at han har utviklet seg kraftig de senere årene. Idémessig har han nok trukket mye på sine kolleger i Berlin, men det mest oppsiktsvekkende synes jeg er at hans trommesteknikk nå går mer og mer over til å minne om en annen trommegigant fra Stavanger, nemlig Paal Nilssen-Love, også en musiker Gjerstad ofte spiller med, blant annet i sin trio (som vi kommer tilbake til om noen uker. Deres nye plate lanseres i begynnelsen av juni).
De to kommuniserer fint på denne liveinnspillingen. Gjerstad er virkelig i det kreative og lyttende hjørnet, og sørger for at Narvesen får god plass og får kjørt seg kraftig gjennom settet.
Jeg skrev lenger opp at vi fikk ett «strekk», men det forekommer ørsmå pauser innimellom, når Gjerstad skal skifte instrument og Narvesen få seg et lite pust i bakken. Men ikke lenger enn at vi kan regne seansen som en slags «symfoni» i flere deler.
Og hele veien gjennom er det spennende musikk. Fra åpningen, som er (sedvanlig) heftig fra begge, via andredelen, hvor de tar det helt ned og Gjerstad går fra saksofon til klarinett. og med det endrer temperaturen i musikken. Det blir mer «følelser» kanskje, men hele tiden med en solid porsjon energi. Og når Gjerstad plukker fram altfløyten, oppdager vi også at han er en ytterst kreativ utøver av dette instrumentet, og hvor tankene går over Atlanteren til flere av de mest kreative utøverne av instrumentet. Men det varer ikke lenge før han igjen plukker fram saksofonene, og de er akkurat der de skal være i heftig kommunikasjon, hvor det nesten kan høres ut som Gjerstad forteller Narvesen «hvor skapet skal stå», før det igjen tas ned, og Gjerstad næmer seg faretruende Lester Youngs måte å spille på, i en moderne utgave, og Narvesen kommer inn med en trommesekvens som nærmest måler pulsslagene, og tar det ned.
Så er Gjerstad tilbake, og minner om mange av de eldre freejazz-saksofonistene vi hører rundt om i dag. Spillet er sårt og litt søkende, og vi kan nesten gjenkjenne en standardlåt, men bare nesten. For Gjerstad er ikke den som plukker fram «The Real Book» når det skal musiseres. Her plukkes alt fram fra hans innerste, sammen med de musikerne han til enhver tid samarbeider med.
Så vokser stemningen igjen, og de er tilbake på plass. Heftig, spennende og kreativt. Men de lar oss ikke glede oss over friheten for lenge. Plutselig er de tilbake i det vare og vakre. Vi får nok en trommesekvens, hvor Narvesen forholder seg relativt rolig, før Gjerstad kommer inn med klarinetten, og det er bare å lukke øynene og la de to ta deg med på en reise til et landskap du aldri har vært. Men det må være sydover, for det lukter eksotiske krydderier, ørken og nomadeliv lang vei.
Og så går de inn for landing, og reisen har vart i knapt 50 minutter. Og å rekke så mange forskjellige spennende steder på så kort tid, er en reise man gjerne kan gjøre i disse isolasjonstider.
Vi har valgt å publisere anmeldelsen på 17. mai, Norges nasjonaldag, som vanligvis feires med brask og bram, skolekorps og barnetog og med nasjonalfølelsen strømmende ut fra hver eneste norske strupe. I år er det totalt annerledes, i og med at Norge også er rammet av koronapandemien. Derfor velger vi å sitte inne og spille Frode Gjerstad og Dag Magnus Narvesens duoplate i stedet. For her er det både skolekorps i avansert form, buekorps (en bergensk spesialitet kun fremført av trommer) og glede fra start til mål, som gjør nasjonaldagen til en god dag, på tross av at man oppholder seg i et annet land, og ikke kan bevege seg fritt, besøke et vertshus, ta seg en duggfrisk bayer og virkelig merke at det kan være deilig å være norsk i Danmark..
Jan Granlie
Frode Gjerstad (as, ts, afl, Bbcl), Dag Magnus Narvesen (dr, perc)
