På skive

FULL BLAST

«Farewell Tonic»
TROST RECORDS, TR204

De tre ytterst frittgående musikerne Peter Brötzmann (saksofoner og klarinett), Marino Pliakas (el.bass) og Michael Wertmüller (trommer), gjorde den 11. april 2007, den aller siste konserten på det utmerkede spillestedet Tonic i New York. Og hvis et spillested skal gå ned med flagget til topps, så var dette den perfekte setting for «begravelsen». Innspillingen har tidligere vært ute på bootleg i noen få, eksklusive eksemplarer, men nå har østerriske Trost Records tatt tak i opptaket og fått det ut på vinyl, i litt flere eksemplarer, men fremdeles som en eksklusiv utgave med cover designet av Brötzmann og håndnummerert.

Vi får fem låter, eller «strekk», hvor de tre virkelig setter en strek for spillestedet, og «strekkene» har fått titlene «Tonic 1» til «Tonic 5», og fra start til mål er dette en energiutladning av de sjeldne.

Brötzmann er hele veien i front med et vanvittig spill, og vanligvis lar de andre musi9kerne han kjøre løpet på sin måte, og la han «holde på med sitt». Men ikke i denne sammenhengen. For her møter han to musikere som ikke går av veien for å utfordre Brötzmann hele veien med frapperende spill både på el.bassen og trommene.

Innimellom bare Pliakas og Wertmüller ta seg en pust i bakken, for å unngå at de rett og slett besvimer av luftmangel og utmattelse, men det bryr ikke Brötzmann seg om. Han er jo veteranen i trioen, og går ikke av veien for å kjøre enkelte sekvenser alene mens de andre puster ut. Men disse «strekkene» varer ikke så lenge. For de to i «kompet» nekter å la Brötzmann styre dette som han vil. De kaster seg over instrumentene og avleverer noen geværskudd som blir sittende langt inne i ryggmargen på lytterne. I første låta får vi også en voldsom trommesolo av Wertmüller som antageligvis førte til rystelser i grunnvollene i bygget.

Alle de fem «strekkene» viser med all tydelighet at de tre hadde tenkt å «spille ned» Tonic denne siste åpningskvelden. For det er ikke hver dag man opplever en slik energi i det som blir levert fra tre musikere på en scene. Brötzmann nesten overgår seg selv i disse «strekkene». Han går ut i hundre, g derfra og ut øker han bare på. Riktignok må han dempe seg litt innimellom, og da låter han nesten som en sen John Coltrane eller Albert Ayler. Og i andrelåta får vi et «strekk» med Brötzmann og Wertmüller som overgår det meste av hva jeg har hørt tidligere.

Og selv om Brötzmann tar ut all energien han har, så er det ikke bare «skrik og hyl». Det er et spill som høres gjennomtenkt ut, og han legger inn noen fine, melodiske linjer i energiutladningene, som er ut av denne verden, og de to andre følger han helt til døra med vanvittig spill.

I tredjelåta plukker Brötzmann fra klarinetten, og starter låta med et grovt og rått spill som jeg ikke kan huske noen andre klarinettister har gjort noe i nærheten av. Men han tar det også ned innimellom, og spiller nesten fløyelsmykt, før de igjen går utenfor alle konsepter, og Pliakas «harver» over bassen som om det sto om livet, sammen med Wertmüllers energiske trommespill.

Og på de to, relativt lange, sistelåtene, spares det ikke på noe. Jeg kan egentlig ikke fatte at det er mulig for tre herrer (Brötzmann født i 1941, Pliakas født i 1964 og Wertmüller som yngstemann, født i 1966) å levere fra seg så mye energi i løpet av en times «treningsøkt». Man snakker om at det er hardt å drive med triatlon, maraton og andre kraftkrevende idretter, men jeg er overbevist om at de fleste idrettsutøvere aldri hadde klart å gjennomføre en økt som dette, og komme fra det uten varige mén. Men gode, gamle Brötzmann er ikke av denne verden. Han er et monster av en musiker, og det er egentlig helt vilt at de gjør de det siste «strekket» som kveldens ekstranummer. Riktignok kun på drøyt to minutter, men her vhiles det ikke et sekund på laurbærene. Også ekstranummeret er en energiutladning av de sjeldne, og som et farvel til den utmerkede klubben Tonic, er dette den perfekte avrunding. Makan!

Og publikum er i ekstase fra første til siste tone, og må ha fått en opplevelse for livet denne kvelden.

Dette er nok ikke noe du spiller under middagen når du har svigermor på besøk, hvis det ikke skal være for å få det gamle «fruentimmeret» til å forlate åstedet. Dette er musikk med «hår på brøstet» og jeg vil tro det var mye «headbanging» på Tonic denne kvelden, selv om «headbangerne» utvilsomt må ha hatt problemer med å «headbange» i takt. Og de tre musikerne må ha levert tidenes energiutladning og et farvel til Tonic som man bare elske!

Jan Granlie

Peter Brötzmann (s, cl), Marino Pliakas (el.b), Michael Wertmüller (dr)

Skriv et svar