På skive

GARFO

«Garfo»
CLEAN FEED, CF570CD

I kvartetten Garfo, møter vi fire av musikerne fra den yngre generasjonen musikere som er aktive i Lisboa. Kvartetten ledes av saksofonisten Bernardo Tinoco, men alle fire har medvirket som komponister på platen. Og de spiller «en empatisk musikk med tankevekkende strukturer og kryssede tidssignaturer, med mye fri improvisasjon for å åpne rammene», som plateselskapet skriver om albumet.

Tinoco kommer fra en familie med sterke bånd til klassisk musikk og jazz, og har en litt «søtladen» lyd i tenorsaksofonen som er ganske unormal i dette musikalske landskapet. Trompeteren João Almeida er en tidligere elev av trompetisten Peter Evans, noe man lett kan høre i spillet hans, hvor hans kraftige og energiske spill blir en fin kontrast til Tonocos «søte» saksofonlyd. Bassisten João Fragoso og trommeslageren João Sousa holder hele veien den rytmiske energien i front, og er med på å gjøre dette til en plate som gjerne kan sammenlignes litt med de to norske bandene Cortex og Friends & Neighbors – to band vi vet plateselskapsdirektør Pedro Costa setter stor pris på.

Vi får ti låter innspilt i N Studio i Lisboa i desember 2020, kanskje i løpet av en ørliten pandemi-åpning i Portugal, og de starter med Almeidas «Quadrado», som kunne vært en av de «typiske» Cortex-låtene vi har likt så godt gjennom de senere årene. Det er energi i kompoet og Almeidas trompet høres nesten ut som norske Thomas Johansson. Men så roes det ned i det Tinocos «lyse» tenorsaksofonsolo kommer. Og det tar litt tid før vi venner oss helt til denne type tenorsaksofonspill, som nesten kunne vært gjort av en oppglødd Stan Getz eller en altsaksofonist, før Almeida kommer inn med en kort og fyndig «melding». Men Tinoca lar seg ikke vippe av pinnen lett. Han tar det helt ned, og det ellers så energiske kompet må følge etter. Og det er vakkert, men, som sagt, litt overraskende. Og i det Almeida igjen kommer på banen tas det hele opp igjen mot slutten.

«Improv» er en kollektiv sak jeg tror er laget der og da med bassen og trompeten i front. Og siden dette er en frittgående ballade, fungerer det mye bedre med tenorsaksofonen som et slags bakteppe. Men dette er Almeidas improvisasjon i hovedsak, selv om Tinocos solo fungerer svært godt i denne balladen.

I Tinocos «Terminal» følger de litt i den forrige låtas landskap, men her er det det kollektive samarbeidet som viser at dette er dyktige musikere som spiller godt sammen, før de pltselig er over i «Ciclo», som også er en ballade skrevet av Tinoco. Her får vi et langsomt tema, hvor Almeida «leker» fint i bakgrunnen over et stillferdig komp med «lekende» trommer og antydende bass.

«T» er skrevet av Fragaso, og de er litt tilbake i landskapet til Cortex, uten den samme energien vi liker så godt derfra. Men det er en fin låt som føyer seg godt inn i sammenhengen med fine «samtaler» mellom de to blåserne over et kreativt komp, som pusher de to blåserne til å levere energisk musikk, før vi får Sousas «Oito», og vi er tilbake i ballademodus, og som viser mer kollektivt fellesskap. Dette

«Alderpoint» er skrevet av Almeida, og viser nok et eksempel på hans kreative og moderne trompetspill, tett på læremesteren, før de er over i Tinocos «Piglet», som er fin og neddempet låt med en fin bass-solo, før de går inn for landing med Sousas «Giraldo» med mer kollektivt blåserspill over et «lekende» komp, før de lander med Fragosos «Palavras» som også er en ballade, som tar oss vakkert og rolig ned på flystripen.

Jeg synes dette er en plate som viser fire musikere som utvilsomt har et potensiale. Men for meg blir det litt frustrerende at trompeteren og tenorsaksofonisten spiller forskjellig at man nesten må «starte på nytt» hver gang de legger av gårde med en solo. Samtidig synes jeg komposisjonene spriker litt for mye, og man blir egentlig sittende å vente på neste gang Almeida får «kline til» med heftig trompetspill.

Jan Granlie

Bernardo Tinoco (ts), João Almeida (tp), João Fragoso (b), João Sousa (dr)

Skriv et svar