Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

GIL MELLÉ

«The Blue Note Years 1952-1956»
FRESH SOUND RECORDS FSR-CD 876

For den som er like heldig som undertegnede, å befinne seg i København til daglig, så har man i «Kongens by» en utmerket mulighet for å skaffe seg plater som lenge har vært ute av sirkulasjon, men som nå er ute på markedet igjen, gjerne på ett eller annet selskap man ikke har hørt om før, men til en hyggelig pris, og gjerne flere plater samlet på et par CDer. Platebutikken og vertshuset JazzCup i Gothersgate i København er et slikt sted, og her dukker det stadig opp innspillinger man tidligere har hørt om, og noen ganger, som nå, plater med musikere som man aldri har hørt om tidligere.

Saksofonisten Gil Mellé ble født den 31. desember 1931 og døde den 28. oktober 2004. Han var muligens mer kjent som skulptør og filmkomponist, og stilte ut i flere New York-gallerier og har bl.a. illustrert covere til Miles Davis, Thelonious Monk og Sonny Rollins. Han spilte tenor- og barytonsaksofon med bl.a. Max Roach, Tal Farlow, Oscar Pettiford, Ed Thigpen, Kenny Dorham og Zoot Sims, og gjorde flere studiojobber for Blue Note og Prestige fra 1953 til 1957. Det var Mellé som introduserte lydmannen Rudy Van Gelder til Alfred Lion, initiativtageren til Blue Note-selskapet i 1952.

Men på denne dobbeltCDen møter vi han som saksofonist. Vi får fem innspillinger, hvor det hele starter med to 78-plater (originalt utgitt på Blue Note), hvor han spiller sammen med Eddie Bert (tb), Joe Manning (vib), George Wallington (p), Red Mitchell (b), Max Roach (dr) og Monica Dell (v) på tre av låtene. Og det som gjør dette litt spesielt, er den remastrede lyden på 78-platene, som er perfekt. Opptakene er gjort av Rudy Van Gelder den 2. mars 1952, og Mellé spiller en litt slepen tenorsaksofon, og det er nok ikke den beste jazzmusikken som ble utgitt på den tiden, men som historisk dokument fungerer det bra nok. Mellé gir god plass til Eddie Bert, men den mest interessante solistjobben gjør han selv.

Deretter får vi opptak fra 10-tommeren «New Faces, New Sound», utgitt på Blue Note og innspilt den 31. januar 1953. Som de første fire låtene, er disse også skrevet av Mellé, og han har fremdeles med Bert på trombone, mens resten av bandet består av Tal Farlow (g), Clyde Lombardi (b) og Joe Morello (dr). Heller ikke disse låtene vil gå over i historien som de beste jazzkomposisjonene, men det er sjarmerende nok. Og her slipper ikke Bert til like mye som på de fire første låtene. Nå kan Mellé nesten høres ut som en ung Stan Getz i måten han spiller på, og Tal Farlow er absolutt med på å løfte resultatet.

Så får vi noen låter fra innspillingen «Gil Mellé Quintet», også en 10-tommer, hvor han omgir seg med de samme musikerne som på de forrige opptakene, med unntak av at Bert er byttet ut med Urbie Green. Også her gjør de i hovedsak Mellés komposisjoner, med unntak av Ram Ramirez’ «Lover Man» og Miklos Rozas «Spellbound». Opptaket er fra 25. oktober 1953, og spesielt er versjonen av «Lover Man» original og fin. Også her merker vi oss Tal Farlows fine gitarspill.

Men vi er ikke ferdige der. Nå følger fire spor fra innspillingen «Gil Mellé Quartet feat. Lou Mecca», en ti-tommer fra 5. september 1954, hvor vi møter Mellé på barytonsaksofon, Lou Mekka (g), Bill Phillips (b) og Vinnie Thomas (dr). De starter med en swingende versjon av «Lullaby of Birdland» før de gjør flere originalkomposisjoner av Mellé. Og det er nok en forklarlig grunn til at Mellé ikke er den som har flest låter med i «The Real Book», for det meste her er temmelig enkle komposisjoner som (heldigvis) dyktige musikere vet å gjøre svært hørbare. Ikke minst Mellé selv, som spiller fint. På disse sporene, synes jeg hans barytonspill er veldig bra, selv om det kanskje ikke er det mest originale i verden. På disse opptakene legger man også merke til gitarspillet til gjesten, Lou Mecca, som sliter litt med hastigheten på låtene, men klarer med nød og neppe å få med seg alt han skal.

På slutten av CD nummer en, får vi noen låter med samme kvartetten, med tubaisten Don Butterfield i tillegg. Det gir et fint lydbilde, som jeg ahr en mistanke om var temmelig originalt på den tiden. Fem låter som fungerer nesten som en suite, og kanskje albumets fineste bidrag. Disse låtene er fra innspillingen «Gil Mellé Quintet with Don Butterfield – 5 Impressions of Color».

CD nummer to starter med Gerswins «Summerttime» fra innspillingen med Lou Mecca, hvor Mellé spiller fint barytonsaksofon, og her får Mecca roen på seg, og avleverer en fin solo, og ensemblespill.

Så følger tre låter fra innspillingen med Don Butterfield, og tre fine komposisjoner fra Mellé. Selv om førstelåta, «Life Begins at Midnight» hopper litt av gårde, som en radiokjenningsmelodi fra 60-tallet.

Deretter følger noen låter fra 12-tommeren «Patterns in Jazz», hvor Bert er tilbake med trombonen, Mellé spiller barytonsaksofon, Joe Cinderella spiller gitar, Oscar Pettiford har overtatt bassen og Ed Thigpen spiller trommer. Opptakene er fra Van Gelder Stidio i Hackensack, New Jersey, hvor de fleste innspillingene er gjort med legenden Rudy Van Gelder bak spakene. Opptakene er fra 1. april 1956, og det er tydelig at både Mellé og Bert har en viss respekt fra kompet, for her skjerper de seg kraftig. På kapellmesterens «The Set Break» gjør han en flott barytonsolo, som viser at han er en å regne med. De gjør noen Mellé-komposisjoner, pluss helt godkjente versjoner av Sussdorf og Blackburns «Moonlight in Vermont» og Kern og Gerswins «Long Ago and Far Away».

Helt til slutt får vi sju låter som ikke tidligere har vært utgitt. I et radioopptak fra Café Bohemia i New York hører vi Bert og Mellé, pluss bassisten Tommy Potter og trommeslageren Paul Motian. Ikke verdens beste opptak, men sjarmerende nok. Her får vi nok hele radioutsendelsen med introduksjon hvor bare Gil Mellé blir nevnt med navn i starten. Etter åpningslåta «Theme» kommer en radiostemme snikende med noen opplysninger uten at det er mulig å oppfatte hva som sies. Vi får Mellés introduksjoner til låtene, pluss en forklaring om programmet fra programlederen og et kort intervju med Mellé, før vi får Ellington og Mills «I Don’t Mean a Thing» og Mellés «The Arab Barber Blues», som er en fin låt (som godt kunne vært med i «The Real Book»), før konserten utannonseres.

Gil Mellé fortsatte å gjøre konserter og plater helt fram til «Mindscapes» som ble hans siste på Blue Note, og som kom ut i 1991. Deretter gjorde han to innspillinger med filmmusikk, «The Organization»  og «Borderline» (begge på Intrada).

Gil Mellé var en kunstner med mange jern i ilden, som dyrket sine saksofoner ved siden av å være skulptør og illustratør. Og hele tiden holdt han seg til Blue Note og Prestige (med ett unntak, innspillingen «Tome VI» fra 1967, som kom på Verve).

Jan Granlie

Gil Mellé (ts, bs), Eddie Bert (tb), Erbie Green (tb), Don Butterfield (tu), Tal Farlow (g), Lou Mecca (g), Joe Cinderella (g), George Wallington (p), Red Mitchell (b), Clyde Lombardi (b), Bill Phillips (b), Oscar Pettiford (b), Tommy Potter (b), Max Roach (dr), Joe Morello (dr), Vinnie Thomas (dr), Ed Thigpen (dr), Paul Motian (dr), Monica Dell (v)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.