På skive

GINMAN / BLACKMAN / DAHL

«The Velvet Blues»
DALI/NORDSØ RECORDINGS

Det begynner å bli 16 år siden den danske «stjernetrioen» GinmanBlackmanDahl gjorde sin forrige plateinnspilling. De tre musikerne har allikevel vært opptatt med sine egne prosjekter, både innenfor jazzen og andre musikalske retninger.

Men trioen (og plateselskapet) er såpass sikre på at trioen har vært savnet og etterlengtet og at musikerne hver for seg er såpass kjente i jazzverdenen, at de ikke har brydd seg om å nevne navnene på musikerne på coveret. De mener tydeligvis at GinmanBlackmanDahl er såpass kjente at de ikke trenger noen nærmere introduksjon, noe jeg enten synes er litt «blærete» eller at plateselskapet (og musikerne) rett og slett ikke har tenkt på det.

Men det dreier seg om bassisten Lennart Ginman, trommeslageren Thomas Blackman og pianisten Carsten Dahl, som opprinnelig ble samlet som musikere til Thomas Agergaard Quartet og platen «Testing 1-2-3-4» i 1998.

Platen er utgitt i samarbeid med høgtalerprodusenten Dali, og skulle derfor ha den perfekte lyd for en stund med en dyktig pianotrio.

Vi får, i hovedsak, servert standarder som «Night and Day», «Somewhere Over the Rainbow», «Blue in Green», «All the Things You Are», «Someday My Prince Will Come» og «Freddie the Freeloader», i tillegg til «The Blues Pace», «Into the Rain», «The Beat», As We Speak» og «The Blue Magic» som de tre har skrevet sammen.

Nå kan det hende at mitt stereoanlegg, eller mine ører ikke er godt nok innstilt for den perfekte pianotriolyden. Men jeg synes at pianoet er mikset for langt fram i lydbildet, og at Dahl har fått en relativt spiss tone i flygelet. Derfor overskygger han på mange måter både bass og trommer. Og i og med at standardene på platen er låter man (stort sett) har hørt Dahl gjøre solo eller i andre sammenhenger, synes jeg kanskje platen blir litt unødvendig.

Men det er ingenting å utsette på spillet. Vi som har fulgt Dahl gjennom noen år, vet at det aldri kommer noe dårlig fra det holdet.  Men om Ginman og Blackman, som de senere årene har vært innom både som dommer i danske X-Factor og innenfor mer elektronisk musikk, bidrar mer sammen med Dahl enn for eksempel Nils Bo Davidsen og Stefan Pasborg i Dahl-trioen Trinity, vet jeg ikke. Selvfølgelig er Davidsen og Pasborg helt annerledes musikere enn Ginman og Blackman, men jeg synes faktisk det Trinity gjør henger mye bedre sammen, og er adskillig mer spennende enn det de to bidrar med her.

Kanskje har høgtalerprodusenten Dali tenkt at dette skal være en referanseplate for folk som har mer enn nok penger, og som tenk å investere i det beste av det beste innenfor stereoanlegg og spesielt, høgtalere. Da er det viktig med en innspilling hvor alt fungerer perfekt – i alle fall lydmessig. Og det synes jeg ikke det gjør her. Til det formålet vil jeg heller anbefale for eksempel Bill Evans sin nydelige plate «Everybody Digs Bill Evans» med Sam Jones på bass og Philly Joe Jones på trommer, innspilt den 15. desember 1958, som Evans’ andre utgivelse i eget navn.

Jan Granlie

Carsten Dahl (p), Lennart Ginman (b), Thomas Blackman (dr)

Skriv et svar