Bassisten og komponisten har tydeligvis salige Charles Mingus som sitt store, musikalske forbilde. Han er, i likhet med Mingus, politisk engasjert, og på sin nye dobbeltCD fokuseres det mye på raseproblematikken i dagens USA. «Verket» hadde premiere i 2009, og han sier i coverteksten om sin motvilje som hvit mann å tenke på «verkets» hovedperson, Emmett Till, som dukker opp når han tenker på dagens raseforhold i hjemlandet, som er styrt bevisst av myndighetene. Emmett Till ble som 14-årig afroamerikaner lynsjet i Missisippi i 1955, etter å ha blitt anklaget for å ha fornærmet en hvit kvinne i familiens matbutikk. Drapets brutalitet og det faktum at drapsmennene hans ble frikjent, var med på å gjøre folket oppmerksom på den lange historien om voldelig forfølgelse av afroamerikanere i USA. Till ble posthumt et ikon for borgerrettighetsbevegelsen i landet.
På de to platene måter vi et relativt stort band, og musikken fremhever hele veien solistene, hvor man spesielt legger merke til kapellmesterens bass-spill (hør for eksempel på hans solo i «Your Only Child (Second Statement)», som avslutter førsteplaten som et solo bass-stykke, og bassklarinettisten Ken Thomsons mange strålende bidrag. Men hele veien gjennom de 12 sporene er det strålende musikk for større ensemble, uten at det blir tradisjonell storbandmusikk ut av det. Det er hele veien energien og «kampen» som musikalsk vises i musikken, og, som hos Mingus, er det dødsærlig musikk og ett sterkt politisk budskap vi får servert. Innimellom medvirker Wayne Smith og Mamie Till Mobley med resitasjon av sterke tekster, sammen med vokale bidrag fra Frank Lacy, Forrest VanDyke og Shelley Washington, som er med på å binde hele «verket» sammen på en strålende måte.
Musikken er inspirert av forskjellige forfattere som er, eller har vært, svært kritiske til USAs rasepolitikk, og musikken beveger seg fra ren jazz, som aldri høres «hvit» ut, til latin i en slags storbyversjoner. Og selv om musikken hele veien er energisk og fin, anes det en solid dose bitterhet og sinne blant musikerne og i musikken.
Mye er basert på gode solister, og jeg har allerede nevnt bassklarinettisten Ken Thompson og kapellmesteren, men vi får også sterke bidrag fra de fleste av de andre musikerne i bandet, og særlig fra blåserne. Og når de avrunder dette sterke «statementet» med «Blues Finale», så kan det høres ut som om jazzen har vunnet kampen.
Denne innspillingen kan raskt bli en viktig utgivelse i den rasekampen som pågår i USA om dagen. Og om Trump får fire nye år med makten, noe jeg for all del håper ikke vil skje senere i dag, vil denne innspillingen, sammen med en rekke andre, viktige, amerikanske plateutgivelser opp gjennom årene, være viktige innspill i å gjøre USA til et bedre sted å leve for alle.
Jeg innførte personlig, for mange år siden, min egen boikott av USA, etter et besøk i landet. Og etter at Trump kom til makten, har det vært helt uaktuelt for meg å besøke landet. Så får vi se hva som skjer senere i dag, og vi krysser fingrene for at Biden, som er en mindre ødeleggende presidentkandidat enn den sittende, blir valgt. Så kan det hende denne platen, sammen med flere av Mingus sine politiske «meldinger», Liberation Music Orchestra sine utsøkte plater, og alle andre som med musikken som kampmiddel, kjemper kampen mot undertrykkelse og stupiditet i dette «forskrudde» landet, vil vinne etter hvert . Jeg krysser i alle fall fingrene for et bedre land og en bedre verden.
En strålende og viktig innspilling!
Jan Granlie
Bruce Williams (as), John Ellis (ss), J.D. Allen (ts), Ken Thomson (bcl), Rafi Malkiel (tb), John Bailey (tp, flh), Luis Perdomo (p), Marcus Rojas (tuba), Brian Zenone (viola), Wendy Richman (viola), Johnna Wu (vio), Leah Asher (vio), Lena Vidulich (vio), Yuri Namkung (vio), Madeleine Fayette (c), Mauricio Herrera (congas, shekere, castanets), Donald Edwards (dr), Forrest VanDyke (v), Frank Lacy (v), Shelley Washington (v)
