Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

GUÉRINEAU / CARTER / OKI / SATO

«d’une rive á l’autre»
IMPROVISED BEINGS IB47

Det franske plateselskapet Improvised Beings, har spesialisert seg på en type moderne jazzmusikk som det ikke ser ut til at noen andre selskaper vil nærme seg. Men allikevel er mye av den musikken som slippes fra selskapet både nyskapende og spennende. Vi finner flere plater med Alan Silva på etiketten, det samme med Sonny Simmons, pianisten Burton Greene og vokalisten Linda Sherrock. Så for den som følger med på hva som skjer under radaren til de store selskapene, så er det mye å finne hos de gode franskmennene.

Fra tid til annen ramler det inn noen plater fra selskapet i postkassen til salt-peanuts Danmarks-kontor, og vi er ikke sene om å sjekke de ut.

På «d’une rive á l’autre» møter vi saksofonisten Sylvain Guérineau, som holder til i Paris, og som blant annet har samspill med bassistene Henry Grimes og Joëlle Léandre på CVen. På bass møter vi amerikaneren Kent Carter, som skulle være velkjent for flere av våre følgere, men som har spilt på plate og konserter med blant andre Paul Bley, Jazz Composer’s Orchestra, Steve Lacy, The Spontaneous Music Ensemble og den norske saksofonisten Frode Gjerstad. På trompet, flugelhorn og fløyter møter vi japaneren Itaru Oki, en av de nærmest legendariske, japanske frijazzmusikerne, som var på Hagenfesten i Sverige i sommer, men som ikke spilte, så vidt jeg vet. Han har utgitt ei røys med plater, både i eget navn og med andre, i hovedsak japanske musikere, og på trommer finner vi japanske Makoto Sato. Han har, i likhet med Oki, spilt jevnlig med vokalisten Linda Sherrock, men også med blant andre Joe McPhee og Alan Silva.

Vi får fem fritt improviserte strekk, som hele veien har røtter i den musikken vi fikk fra New York på 60-tallet, men med en klar retning framover. Guérineau er den førende solisten, og leverer mye sterkt spill i arven etter sen Coltrane og Albert Ayler. Jeg føler også at han i tillegg har lyttet mye på den danske saksofonisten John Tchicai. Spillet er rått og energisk hele veien, og sammen med Okis Don Cherry inspirerte trompetspill, blir dette strålende musisering.

Kent Carters bass-spill er innimellom helt på topp, og hans føringer for eksempel i tredjesporet «Récif» er nesten tradisjonelt, og det får de andre musikerne til å gå en litt annen vei, noe som fører de enda nærmere utgangspunktet i 60-tallet.

Hele veien er dette musikk som gjerne kunne vært tatt opp på Blow Out-festivalen i Oslo (Hører dere, Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg?). Dette er fire musikere som har funnet hverandre, og som gir oss strålende, fri improvisert jazz, som er laget der og da, og som vi aldri får høre igjen på akkurat samme måten.

Jan Granlie

Sylvain Guérineau (ts), Kent Carter (b), Itaru Oki (tp, flh, fl), Makoto Sato (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.