Pianisten Fabrizio Puglisi og trommeslageren Günter «Baby» Sommer er to musikere som i lang tid har vært sentrale musikere på den europeiske avantgardescenen. De kommer fra to forskjellige generasjoner og fde har gått forskjellige veier, siden de begynte å spille sammen i 2013. De spilte ofte i duo på mange klubber og på festivaler som de i Palermo, Leipzig, Sant’Anna Arresi, Talos Festivalen i Puglia, Angelica Festivalen i Bologna, Centro d’Arte i Padova og Area Sismica. Gjennom sine konsert-møter søkter de stadig nye måter å bruke instrumentene på for å kunne åpne for nye uttrykksmuligheter. I deres friere låter blir melodi, rytme og klang utfordret slik at musikken blir personlig og særpreget.
Günter «Baby» Sommer ble født i Dresden 25. august 1943. Hans startet å spille trompet, som han studerte på skolen. Men da han var 15 eller 16 år fikk han interesse for det frittgående trommespillet. Han studerte musikk ved Hochschule für Musik Carl Maria von Weber i Dresden. Han utga solo tromme- og perkusjonsalbum, «Hormusik», på selskapet FMP i 1979. Samme år ga FMP også ut et trioalbum hvor han spilte med Peter Kowald og Wadada Leo Smith. Og Smith har han periodevis spilt med gjennom hele karrieren. I løpet av 80-årene jobbet han også med Peter Brötzmann, Irene Schweizer, Cecil Taylor og med forfatteren Gunter Grass. På begynnelsen av 1990-tallet begynte han å lede en trio med Didier Levallet, deretter med Theo Jörgensmann, og han har utgitt en rekke plater, både i eget navn, og sammen med blant andre Peter Brötzmann, John Purcell og Urszula Dudziak, Irene Schweizer, Cecil Taylor, Peter Kowald, Conny Bauer, Wadada Leo Smith, Jesper Løvdal, Barry Guy og en rekke andre.
Den italienske pianisten Fabrizio Puglisi ble født i Catania på Sicilia den 16. juni 1969 i Catania. Mellom 1986 og 1991 deltok han på Seminari Senesi i Siena hvor han hadde lærere som Franco D’Andrea, Enrico Rava og Bruno Tommaso, og deretter studerte han ved Universitetet i Bologna, og han er medlem av Association Bassesfere for improvisasjon og avantgardemusikk. Han er bosatt i Amsterdam, hvor han har jobbet med musikere som Ab Baars, Sean Bergin, Tristan Honsinger og Ernst Reijseger. Sammen med bassisten Ernst Glerum og trommeslageren Han Bennink er han med i Puglisi-Glerum-Bennink Trio, og med trommeslageren Zeno De Rossi og bassisten Stefano Senni spiller han i Trio Rope. I tillegg er han med på en rekke musikalske prosjekter i hjemlandet, og han er en ytterst aktiv pianist i hjembyen og i Bologna, hvor han underviser i jazzpiano. Han har spilt på en rekke jazzfestivaler i hele Europa, USA, Canada, Sør-Amerika og Afrika og har jobbet ved siden av musikere som Lester Bowie, John Zorn, David Murray, Kenny Wheeler, Louis Sclavis og Dave Liebman.
På den nye platen med de to møter vi dem i tre forskjellige livesituasjoner, hvor noen spor er tatt opp på Centro d’Arte Festival i Padova i Italia den 13. oktober 2013, seks spor et tatt opp i Area Sismica i Maldola (Forli) den 29. oktober 2013, mens tre spor er tatt opp på en konsert i Mediencompus der Sparkasse i Leipzig den 10. desember 2016.
Vi får 12 spor, hvorav låt fire til åtte er en slags suite skrevet av Sommer med tittelen «Fünf Miniaturen». De gjør også Thelonious Monks «Pannonica» sammen med «Bemsha Swing» og «Off Minor» i en slags Monk-hyllest, Irving Berlins «White Christmas» og Billy Strayhorns «Passion Flower» som avslutning i tillegg til en slags tredelt suite som de har kalt «Elements» med undertitler «Air», som er første låt ut, mens «Water» og «Earth» følger som spor ni og ti.
Og det starter ytterst friskt i den kollektive «Elements: Air» hvor Sommer spiller strålende perkusjon i starten over Puglisis kreative og tøffe pianospill. Og allerede i starten merker vi at dette er noe helt spesielt, og at dette er to musikere som har en felles idé om å lage noe særpreget. Kommunikasjonen mellom perkusjon og piano er strålende, og de gir oss et lydbilde som fascinerer. Her er det Sommer som setter standarden, men etter hvert tar Puglisi mer og mer over og vi får en strålende improvisasjon.
Den tredelte Monk-hyllesten er en perle av tre Monk-komposjoner hvor det personlige i Puglisis pianospill viser at han er en stor fan av Monk, men som kan tilføre hans komposisjoner sin egen personlighet og varme, mens Sommer boltrer seg i bakgrunnen, før vi får Puglisis «Hitu», hvor de tar det helt ned og inn i det ytterst melankolske og minimalistiske, musikalske landskapet, hvor det neddempede kun blir «forstyrret» av noe som hører ut som en trompet, men som nok regnes inn under «lekeinstrumentene» og noen vokale meldinger som en av de sender ut. Interessant og originalt, og ytterst kontrasterende.
Deretter følger den fem-delte suiten «Fünk Miniaturen» skrevet av Sommer. Fem korte «strekk» hvor trommene og perkusjonen fører «ordet», men hvor man også legger inn noen «lekeinstrumenter» som gjør suiten morsom. Og hele veien er det strålende og kreativt spilt fra begge to.
Etter denne femdelte «leken» får vi del to av «Elements»-suiten, de har kalt «Elements: Water». Denne sekvensen må jeg innrømme at jeg har litt problem med å finne helt ut av, for det går såpass rolig for seg i starten, at man må konsentrere seg kraftig for å få med seg hva de to holder på med. Men det bedrer seg litt etter hvert, men ikke så mye. Denne glir over i «Elements: Earth», hvor de har fått god til å bygge seg opp til en rytmisk og fin trommestart som pianoet bare kan lene seg opp mot og utfordre. Men det blir Sommers trommespill som fører an gjennom mesteparten av denne fine og rytmiske delen. Men mot slutten bryter Puglisi gjennom med fint og rytmisk pianospill som får dette «strekket» til å bli en fryd av en improvisasjon. Men det er Sommer som hele tiden holder «tømmene», noe han gjør med stor overbevisning
Grunnen til at de gjør Irving Berlins «White Christmas» er muligens at opptaket er fra 10. desember, og at de gjerne vil få litt julestemning inn i Mediencompus der Sparkasse i Leipzig. Og å få den kjente julesangen i de tos versjon er deilig. Og den som ikke kommer i skikkelig julestemning av å høre denne versjonen, fortjener ikke å komme i julestemning. Helt nedpå stille og behagelig i introen, hvor Puglisi tar oss gjennom den fine julesangen, med noen små hentydninger om at det vil skje noe etter hvert. Og det gjør det tilgangs. Når han har presentert temaet, bryter han raskt ut til venstre med frisk improvisasjon som brått får oss ut av julestemningen, og kanskje mer over i julestresset altfor mange av oss opplever i tiden før vi kan roe ned med alle nøttene til Askepott» og «Karl Bertils julafton». Og her hver også Sommer seg på, og jeg merker at han føler seg mer hjemme i dette landskapet enn i starten med temaet. Men mot slutten er de igjen tilbake til temaet i en bluesversjon før de slutter med en typisk bluesavslutning.
Så runder de av med Billy Strayhorns «Passion Flower», som får litt samme behandling som «White Christmas». Og det hele går ytterst pent og pyntelig for seg i deres egen balladeversjon – en god stund. Så tror vi alle at platen er slutt, for det blir helt stille i en lang periode, før de fortsetter, og her på slutten oppsummerer de på mange måter platen med frisk freejazz som viser at dette er to utsøkte musikere i den europeiske tradisjonen.
Samlet sett er dette blitt en strålende plate fra to spennende musikere fra to forskjellige generasjoner i den europeiske avantgarde-tradisjonen. Men selv om det innimellom går relativt «friskt» for seg, har platen også ytterst vakre sekvenser, som hele tiden får oss til å sitte ytterst på stolen å følge nøye med.
Jan Granlie
Günter «Baby» Sommer (dr, perc), Fabrizio Puglisi (p, toys, obj)
