Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

GUY / CRISPELL / LYTTON

«Deep memory»
INTAKT CD273

For noen dager siden anmeldte vi Schlippenbach Trios seneste plate, og omtalte trioen som en av de mest spennende og lengstlevende trioer innenfor den frie jazzen.

Så dukker det opp en plate fra samme selskap, med tre andre solide veteraner innenfor denne delen av jazzen, som også tidligere har gjort tre plater på selskapet, «Odyssey» i 1999, «Ithaca» i 2003 og «Phases On The Night» i 2007.

Årets plate fra trioen er innspilt i Powerplay Maur i Sveits den 21 mai, 2015, og alle de sju låtene er ført i pennen av bassisten Barry Guy.

Guy kenner vi både fra hans store band, hans Orchestra, som solist med større ensembler, og innspillinger med Spontaneous Music Ensemble, Iskra, med Mats Gustafsson og Raymond Strid, Med Evan Parker, med fruen Maya Homburger og en rekke andre sammenhenger.

Pianisten Marilyn Crispell har også gjort en rekke plater og konsertprojekter i eget navn, pluss at hun har gjort plater og konserter med for eksempel Roscoe Mitchell, Wadada Leo Smith, Anthony Braxton, Steve Lacy, Ivo Perelman, Joelle Leandre, Gunhild Seim & Time Jungle, Anders Jormin og en rekke andre, mens Paul Lytton sammen med Paul Lovens har tapetsert trommestolene rundt om hvor det har blitt spilt frittgående musikk de siste 30 årene.

Sammen tolker de Barry Guys musikk på en fremragende måte. Hans måte å komponere på ligger adskillig nærmere det klassiske uttrykket enn Schlippenbach, men det dreier seg kun om utgangspunktet for den musikken vi her får servert. Hele veien sparker de fra, så det smeller i veggene. Crispell er et fyrverkeri bak pianoet, og «køler på» der det er nødvendig, som i det sprelske «Fallen Angel». Barry Guy er den som holder kontrollen her. Hans komposisjoner beveger seg fra de sarteste og mest lyriske stykker du kan tenke deg (hør for eksempel på åpningen av «Sleeper»). Vakkert! Men når han slipper helvete løs, som senere i samme låt, så er han ikke den som holder seg i bakgrunnen. Nei, da skal han også være med på moroa, og kjører på som om det gjaldt livet.

Og bak det hele styrer Paul Lytton det rytmiske med stålkontroll.

Musikken er inspirert av den britiske maleren Hugie O’Donoghue, og hver låt har fått navn etter et av bildene til kunstneren. Bildene er gjengitt i coveret, selv om de er i litt for små størrelser til at man kan få så mye ut av å koble dem til musikken. Men som en slags rettesnor fungerer de.

Men musikken på «Deep Memory» trenger overhode ingen rettledning i form av bilder. Dette er musikk som står fjellstøtt for seg selv, og lukker du øynene mens du hører musikken, er jeg overbevist om at du vil få mange bilder på netthinnen, som ikke nødvendigvis ligner på de bildene komposisjonene er skrevet til.

«Deep Memory» er blitt en strålende innspilling, fra tre av den frie jazzens sterkeste stemmer per i dag. Og jeg blir alltid like glad for å høre pianisten Marilyn Crispell i fri utfoldelse. En musiker (og en trio) vi altfor sjelden hører i Norden.

Jan Granlie

Barry Guy (b), Marilyn Crispell (p), Paul Lytton (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.