Saksofonisten Håkon Kornstad har, i mange år, vært en av norges ledende saksofonister. Han har utgitt en rekke plater, som alle har fått god mottagelse hos publikum og i pressen, og, for mange var det en stor overraskelse da han for noen år siden begynte å forene moderne jazz med opera.
Det har ført til prosjektet «Tenor Battle», som kom på plate i 2015 (anmeldelsen på salt-peanuts.eu kan du lese HER), pluss soloplaten «Live in Sarajevo» (anmeldt HER) som jeg slett ikke er sikker på om er offentlig utgitt enda.
Nå har han startet en ny trio, sammen med accordeonisten Frode Haltli og bassisten Mats Eilertsen, to musikere med et langt og omfattende rulleblad, og som passer perfekt sammen med Kornstad.
Vi får servert åtte låter, som alle befinner seg innenfor det «klassiske» landskapet, og de starter vakkert med «Du bist die ruh» skrevet av salige Frantz Schubert. Her får vi Kornstad på saksofon sammen med de to, og det hele er bare så vakkert! I F.P. Tostis «A vucchella», får vi Kornstads vokal, som jeg føler ligger litt høyere i toneføringen enn vi er blitt vant til fra den gode vokalisten og sangeren. Og når jeg hører starten på denne, hvor Kornstads vokal kommer inn, får jeg minner fra noen av konsertene jeg har hørt med han hvor publikum har «gått helt av skaftet» og hakesleppene har vært såpass store at man har kunnet se hva publikum har spist til middag. Hvor de har gitt seg helt over fra første sangstrofe.
Kornstads vokal er strålende, og man kan nærmest høre hans utvikling til å bli en bedre og bedre sanger etter hver gang man hører han.
Det fortsetter med «Di tu se Fedele» (fra «Un Ballo di Naschera» av Verdi), «Im Treibhaus» (av Wagner), «Apri la tua Finestra!» (av Mascagni), «Vainement ma bien Aimée» (fra «La Roi d’Ys» av Lalo) og «Stambogsrim» (av Edvard Grieg»), før de avrunder med en sak inspirert av M. de Fallas «Nana».
Og hele veien er det en svært fascinerende reise vi får bli med på. Og det beste er kanskje at vi «jazznerder» får muligheten til å åpne øynene og ørene for litt annen musikk enn den vi vanligvis «plager» våre omgivelser med.
Men det er ikke «ren» opera tilsatt noen jazzelementer vi får servert. Vi får et helintegrert program hvor jazzen er like viktig som operaen. Og en plate hvor jeg synes Kornstad og hans musikalske venner klarer å kombinere de to uttrykksformene på en strålende måte. Hør for eksempel på «Di tu se Fedele», hvor Haltli virkelig får utfolde seg på «flenga», hvor han leverer en strålende, moderne solo midt inne i det Verdiske mesterverket.
Og hele veien er det tre musikere som forstår hverandre, og som kommuniserer perfekt. Haltli er en strålende accordeonist, som jeg tror kan gjøre akkurat hva han vil med instrumentet, og komme godt ut av det med æren i behold. Og Eilertsens bass-spill er, som alltid, solid og sterkt. Han er utstyrt med store ører som har en utsøkt evne til å få med seg alt som skjer rundt han, og legge akkurat de basstonene som skal til for å fullende denne strålende musikken.
Og i front får vi Kornstad som en av Nordens mest spennende saksofonister, samtidig som han har utviklet seg til en fullbåren tenorsanger.
Nå når det stunder mot jul og årets store høytid, blir man nærmest overlesset med såkalt «julemusikk». I år synes jeg man skal sette seg rolig tilbake i godstolen når julestresset er i ferd med å ta overhånd, helle opp et glass med sin favoritt, og spille «Im Treibhaus» på høyt volum, og la julehøytiden gå sin gang. For dette er musikk som fungerer som balsam for sjelen når man trenger til slike ting.
Jan Granlie
Håkon Kornstad (v, ts, fl, sansula, whistling), Mats Eilertsen (b), Frode Haltli (acc)
