Den amerikanske tenorsaksofonisten Rick Halley har opp gjennom årene utgitt over 20 innspillinger som leder, og har samarbeidet med mange av de «tøffeste musikerne i klassen», og han har i m,ange år vært en skikkelig «sliter», som har jobbet hardt for sin musikk. Han har bodd noen år i Kairo, hvor han spilte med lokale jazzmusikere, før han flyttet til Chicago for å studere, og kom etter hvert med i Assosiation for the Advancement of Creative Musicians, og han har spilt med bluesband, latinband, og han er inspirert av saksofonister som Sonny Rollins, John Coltrane, Dexter Gordon, Ornette Coleman, Albert Ayler og Jim Pepper fra hjembyen Portland. I noen år tok han seg fri fra musikken, og brukte tiden på å klatre i fjell i Usa, Mexico og i Sentral-Amerika. Da han kom tilbake til musikken, ledet han bandet Lizard Brothers, som hadde flere av de frieste musikerne i USA i besetningen, og i de senere årene har han vært å høre sammen med musikere som Michael Bisio, Bobby Bradford, Nels Cline, David Friesen, Vinny Golia, Julius Hemphill, Andrew Hill, Oliver Lake, Tony Mallaby med flere.
På den platen som nå surrer og går på anlegget, samarbeider han med en av våre absolutte pianofavoritter, Matthew Shipp, bassisten Michael Bisio og trommeslageren og ringreven Newman Taylor Baker, som vi tidligere har hørt med blant andre Matthew Shipp, Jameel Moondoc, Ted Daniel, Billy Bang, Henry Grimes, Francesca Tanksley, Jeanne Lee og, ikke minst, Billy Harper Quintet.
Så vidt jeg har forstått, så er dette kvartettens andre plateinnspilling etter «Terra Incognita», som kom i 2019.
Vi får seks komposisjoner, som er innspilt i Park West Studios i Brooklyn, den 16. august 2019. De åpner med «Tetrahedron», og vi oppdager i løpet av et nanosekund hvor dette tar oss. Vi får et intenst samspill mellom de fire, med Halley i førersetet, og med Shipp som energisk pådriver og pusher, sammen med Bisios og Taylor Bakers pågående komp. Og når jeg hører platen får jeg en fornemmelse av samarbeidet Matthew Shipp har hatt over en lang periode med saksofonisten Ivo Perelman, men også med for eksempel Pharoah Sanders i glansdagene.
Halley er en tenorsaksofonist som tydelig har latt seg inspirere av de «store» fra den nyere jazzhistorien, og de vi har nevnt over kan lett gjenkjennes i måten han improviserer på. Dette er energi på høyeste oktan. Og bak koker det fra de tre andre.
Riktignok tar de det ned innimellom, som i andresporet, «Vector», men hele veien er det en energi man bare opplever hos de virkelig dedikerte. Og hør på Shipps solo på denne! Den er perfekt! Og det er ikke så merkelig at Shipps soloplater er noen av våre favoritter. Vi får også en fin og «nedpå» solo fra Bisio, som minner litt om Charlie Hadens måte å spille på, og det hele er en nydelig låt hvor alle fire virkelig «strekker ut».
«Spaces Between» er en ballade, spilt slik moderne ballader skal spilles, hvor Halleys spiller med en mørk og varm tone, nesten som salige Ben Webster, med spennende «kommentarer» fra Shipp, mens «Oblique Angles» er en låt som gjerne kunne vært komponert av Thelonious Monk, eller noen av etterkommerne som Alexander Von Schlippenbach eller Misha Mengelberg. Her er Shipps pianospill ytterst originalt og fint, og de andre har mer enn nok med å følge han i alle krumspringene.
«Lower Strata» åpner med trommer, og vi får en følelse av å bli tatt med til jungelen, med Taylor Baker som guide, før tenorsaksofonen kommer inn med et tema som «hopper og spretter», og hvor Halley får presentert nesen alle sine kreative evner, før Bisio og Shipp kommer inn og setter ting i sammenheng. Shipp spiller nærmest kontrasterende til Halley og Taylor Baker i starten, men så finner de hverandre plutselig, og alt går over i en ny enhet. Fantastisk kommunikasjon! Og Shipps pianospill swinger nesten infernalsk og han trekker inn store deler av jazzhistorien inn i sitt spill, fra Bud Powell og Erroll Garner til Cecil Taylor.
Så avsluttes denne strålende platen med «The Curved Horizon», platas lengste låt på drøyt 13 minutter. Og her er det tydelig at de fire musikerne vil ha ut all oppspart energi i siste tagning. De drar av gårde som et tog fullastet med tung last, der de racer av gårde fra Vestkysten og over mot New York, og de ser seg hverken til sides eller bakover mens de kjører på. Her er det bare å komme seg ut av sporet og la de fire «ture» fram! Vi får fine solier, hvor jeg spesielt legger merke til Bisios bidrag, som kan høres ut som om selveste Oppdalingen, Ingebrigt Håker Flaten var hentet inn som vikar, og, selvsagt Shipps energiutladninger.
Dette er blitt den perfekte avslutning på en slik plate. Her er det energi nok til å drive en større bys energibehov gjennom en kald vinter, og de fire virker nærmest ustoppelige i sitt spill.
«The Shape Of Things» er blitt en energibombe av de sjeldne innenfor den amerikanske musikken. Vi hører fire musikere som er enige om å sette resten av verden på plass, og ikke bremse før siste tone er unnagjort. Og hele veien kommuniserer de på en utmerket måte, og leverer noe av det tøffeste vi har hørt på lenge.
Jan Granlie
Rich Halley (ts), Matthew Shipp (p), Michael Bisio (b), Newman Taylor Baker (dr)
