På skive

HAN-EARL PARK (박한얼)

«Of Life, Recombinant»
NEW JAZZ AND IMPROVISED MUSIC RECORDINGS, NEWJAiM9

Improvisatoren, gitaristen og konstruktøren Han-earl Park (박한얼), har holdt på med å krysse grenser og fremføre uklar idiomatisk, til tider eksperimentell, alltid tradisjonell og åpen improvisert musikk i 20 år.Han har spilt i Europa, Korea og USA, og han er hjernen bak ensembler som «Eris 136199» med Catherine Sikora og Nick Didkovsky,og «Sirene 1009» med Dominic Lash, Mark Sanders og Caroline Pugh, «Mathilde 253» med Charles Hayward og Ian Smith, og han har en duo gående med Richard Barrett.Han er også konstruktør av maskinvare for improvisasjon og initiativtaker til lekebøker med improvisasjonsteknikk.

Han har spilt med Wadada Leo Smith, Paul Dunmall, Evan Parker, Pauline Oliveros, Lol Coxhill, Louise Dam Eckardt Jensen, Gino Robair, Tim Perkis, Ingrid Laubrock, Andrew Drury, Pat Thomas og Franziska Schroeder. Han har turnert som en del av Josh Sintons europeiske trio, og som gjesteartist med Gargantius Effect (Murray Campbell og Randy McKean), han har gjestet i forestillinger av Mark Hanslip/Dominic Lash/Phillip Marks Trio, og Swim This (Nick Didkovsky, Gerry Hemingway og Michael Lytle), og vært med på improvisative møter med Gerald Cleaver, Andrea Parkins, Tom Rainey, Mike Pride, Anna Webber og Jack Wright. Han har studert med Wadada Leo Smith, Richard Barrett, Joel Ryan, Mark Trayle, Chick Lyall og David Rosenboom, komponistene Clarence Barlow og Marina Adamia, og den interaktive mediekunstneren Sara Roberts. Hans ensembler har dukket opp på festivaler som Jazz em Agosto (Lisboa), Freedom of the City (London), Brilliant Corners (Belfast), ISIM (New York), dialogues festival (Edinburgh) og Sonic Acts (Amsterdam), og han har samarbeidet i prosjekter på festivaler som Sonorities (Belfast) og CEAIT (Los Angeles). I tillegg til en rekke utgivelser på hans eget plateselskap, har innspillingene hans blitt gitt ut av plateselskaper som SLAM Productions, Creative Sources og DUNS Limited Edition.

Nå har det utmerkede plateselskapet New Jazz and Improvised Music Recording plukket han opp, og sammen med vokalisten Anne Wellmer, som medvirker på tittelsporet, får vi fire improviserte strekk innspilt i april og juni 2021.

Den som trenger tilbakelent og streit gitarmusikk som passer til kveldskosen, er kanskje ikke denne innspillingen det man først skal satse på. For her er det et godt stykke unna de konvensjonelle gitaristene som enten befinner seg tett på bluesen, americanaen eller den konvensjonelle jazzen. Her møter vi en kreativ gitarist som bruker gitaren på sin egen måte, og det vi serveres ligger adskillig nærmere for eksempel Stian Westerhus enn for eksempel Wes Montgomery. Han bruker mye luft og pauser, og musikken er en slags meditasjonsmusikk for avanserte sjeler som ikke er komfortable med «new age» og andre former for «svevestøv».

Og selv om dette er musikk som krever en del av lytteren, skal man gi gitaristen tid. Man skal lytte gjennom hans lydverden flere ganger og etter hvert plukke opp detaljer og, kanskje også, forstå hva den godeste gitaristen vil fortelle oss. For selv om dette ikke er det enkleste historiene, så er det fascinerende å følge med i hva han skaper av lydbilder med gitaren. Og i sistesporet, «Of Life. Recombinant», hvor han har «damer på rommet», og er platas hovedspor som varer i nesten en halv time, skjer det utrolig mange spennende ting man skal følge med på.

Musikken er gjennomgående melankolsk, samtidig som den er erkemoderne og spennende. Jeg nevnte Stian Westerhus som en sammenligning litt tidligere i anmeldelsen, og etter å ha lyttet meg gjennom denne spennende innspillingen noen ganger, går det mer og mer opp for meg at Han-earl Park og Westerhus har mye til felles musikalsk.

Jan Granlie

Han-earl Park (g), Anne Wellmer (v)

Skriv et svar